Oljeutslipp og oljesøl – hva skjer med naturen?

Når olje havner i sjøen, rammer den først sjøfugl og strandsonen. Norge har hatt flere store utslipp, fra Bravo-utblåsningen i 1977 til skipsforlis som Server, Full City og Godafoss. Erfaringen er at bare en liten del av oljen kan samles opp på sjøen.

Olje som havner i sjøen, legger seg som en tynn hinne på overflaten, driver med vind og strøm og når før eller siden land hvis den ikke brytes ned først. De som rammes hardest, er sjøfugl og livet i strandsonen. Ved forliset til Full City utenfor Langesund i 2009 døde mer enn 2 000 sjøfugl, og olje forurenset kysten fra Stavern til Lillesand.

Et stort oljesøl er vanskelig å rydde opp. Kystverket skriver at erfaringer fra mange land viser at det bare i unntakstilfeller har vært mulig å samle opp mer enn 10–15 prosent av oljen på sjøen. Resten fordamper, blandes ned i vannet eller driver i land. Derfor er forebygging og rask respons det viktigste.

Store oljeutslipp i Norge

De største utslippene langs norskekysten har kommet fra to typer kilder: ulykker på sokkelen og skip som går på grunn. Tabellen viser noen av de mest kjente hendelsene.

Kilder: Kystverket (skipsulykkene) og Cedre (Bravo og Statfjord A).

Bravo 1977 – Nordsjøens første store utblåsning

Fra 22. til 30. april 1977 strømmet olje og gass ut av en brønn på Bravo-plattformen på Ekofisk-feltet. Alle de 112 om bord ble evakuert. Ifølge det franske fagsenteret for oljesøl, Cedre, slapp det ut om lag 30 000 tonn olje. En stor del fordampet fordi det var varmt i lufta, og resten ble brutt opp av bølgene. Oljen nådde ikke land, og daværende Statens forurensningstilsyn konkluderte med at utslippet ikke ga store økologiske skader. Bravo er likevel fortsatt det største oljeutslippet på norsk sokkel.

Statfjord A 2007 – det nest største på sokkelen

12. desember 2007 røk en slange mens et tankskip lastet olje fra Statfjord-feltet, rundt 200 kilometer vest for Bergen. Om lag 4 000 kubikkmeter råolje rant ut. Det var storm med bølger opp mot sju meter, så oppsamlingsfartøyene måtte vente. Oljen var så tynn at den ikke lot seg samle opp, og overvåkingsfly fant ingen olje igjen 15.–17. desember. Oljen ble blandet ned i vannmassene av været. Det ble ikke rapportert om døde fugler. Statfjord-utslippet viser at havet kan «svelge» et utslipp langt til havs – men det betyr ikke at oljen er borte, bare at den er spredt.

Full City 2009 – når oljen når kysten

Natt til 31. juli 2009 drev bulkskipet Full City på grunn ved Såstein utenfor Langesund i sterk kuling. Skipet hadde 1 154 tonn olje om bord. Regnskapet etterpå, ifølge Kystverket:

• 860 tonn ble pumpet ut av vraket
• 27 tonn ble tatt opp på sjøen
• 74 tonn ble samlet inn fra strendene
• 191 tonn ble værende i miljøet

Det er her poenget med tallene ligger: Av oljen som faktisk kom ut i sjøen (294 tonn), ble bare 27 tonn, eller rundt 9 prosent, samlet opp på sjøen. Rundt 200 steder langs kysten ble tilsølt, og strandrensingen ga om lag 3 000 tonn oljegriset avfall. Aksjonen kostet rundt 250 millioner kroner.

Hva gjør olje med sjøfugl?

Sjøfugl er de mest synlige ofrene. Fjærdrakten til en sjøfugl holder på et lag med luft som isolerer mot kaldt vann. Selv en liten flekk olje får fjærene til å klistre seg sammen, slik at vann trenger inn til huden. Fuglen mister varmen og kan dø av nedkjøling, selv om oljeflekken er liten. Når fuglen prøver å pusse fjærene rene, får den i seg olje, som er giftig.

Fugler som tilbringer mye tid på sjøen, er mest utsatt: ærfugl, alkefugler som lomvi og alke, skarv og andre dykkende arter. Tallene fra Full City og Godafoss viser at også mindre utslipp kan drepe tusenvis av fugler når de skjer nær kysten der mange fugler holder til.

Strandsonen, fisk og skjell

Når oljen når land, legger den seg på svaberg, i tang og tare, i sand og mellom steiner. Den kveler dyr og planter som lever der, og kan bli liggende lenge i beskyttede viker der bølgene ikke vasker den bort. Strandrensing er et tidkrevende manuelt arbeid. Etter Rocknes pågikk strandaksjonen i nesten fem måneder, og det ble samlet inn 621 tonn oljegriset masse.

Skjell filtrerer sjøvann og tar opp olje. Etter Godafoss-forliset ble blåskjell i området forurenset slik at de for en periode ikke var egnet til å spise. Fiskeegg og -larver som driver i de øverste vannlagene, er også sårbare. Det er grunnen til at områder med gyting, fuglefjell og verneområder får høyest prioritet når oljevernet skal bestemme hvor lensene skal legges.

Hvor stor skaden blir, avhenger av hvilken olje det er. Tung bunkersolje, som Full City og Godafoss hadde om bord, er seig og blir liggende lenge. Lettere produkter som marin diesel blander seg raskere i vannet og har kortere tid på overflaten, men inneholder flere løselige og giftige stoffer.

Slik er oljevernberedskapen i Norge

Beredskapen mot akutt forurensning er delt i tre nivåer, ifølge forurensningsloven og Miljødirektoratet:

Oljeselskapene på sokkelen er pålagt å samarbeide om beredskapen. Det gjør de gjennom Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO), som har fartøy og utstyr klart langs kysten og ute på feltene. Det var NOFO-fartøyer som rykket ut til Statfjord i 2007.

Ved et større utslipp kan Kystverket erklære statlig aksjon. Da overtar staten ledelsen, bestemmer tiltakene og kan pålegge andre å stille med folk og utstyr. Prinsippet er at forurenser betaler: Kystverket krever kostnadene dekket av rederiet etterpå. Det kan ta lang tid. Kystverket fikk siste del av refusjonen etter Godafoss i januar 2019, og Full City-saken ble forlikt i oktober 2020 etter flere runder i retten.

Kystverket anslår at effektiv oppsamling på sjøen kan gjennomføres omtrent 60 prosent av årets dager. Resten av tiden er det for mye vind, for høye bølger eller for mørkt. Det er en grunn til at det har vært mye debatt om oljevirksomhet i sårbare havområder i nord, der værforholdene er krevende og avstandene store.

De daglige utslippene fra sokkelen

Ulykker får mest oppmerksomhet, men olje- og gassfeltene slipper også ut olje i det daglige. Den viktigste kilden er produsert vann: vann som følger med olje og gass opp fra reservoaret. Det inneholder små mengder olje, tilsatte kjemikalier og naturlige stoffer som PAH, alkylfenoler, tungmetaller og naturlig radioaktivt materiale.

Miljødirektoratet stiller disse kravene:

• Produsert vann og drenasjevann skal renses før det slippes ut.
• Oljeinnholdet skal være så lavt som mulig og ikke over 30 milligram per liter.
• Operatøren må vurdere miljørisikoen og vurdere tiltak som å pumpe vannet tilbake i grunnen (reinjeksjon).

For mange felt er det ifølge Miljødirektoratet ikke oljen som gir mest miljørisiko, men de tilsatte kjemikaliene og naturlige stoffer som PAH. I tillegg kommer utslipp av borekaks, fysisk påvirkning av havbunnen og undervannsstøy. Utslippene rapporteres hvert år og kan ses på norskeutslipp.no.

Olje i sjøen er én side av petroleumsvirksomheten. Den andre er klimagassene, både fra produksjonen og fra oljen som brennes etter at den er solgt. Det er tema i artiklene hvor mye CO₂ vi slipper ut fra norsk olje og hvorfor olje og gass er så viktig i klimadebatten. Grunnleggende om hva olje er og hvor den kommer fra, finner du i oversikten over fossile energikilder.

Andre akutte utslipp enn olje

Kystverkets beredskap gjelder all akutt forurensning, ikke kun olje. I februar 2020 mistet skipet Trans Carrier en container i Nordsjøen, og 13,2 tonn plastpellets spredte seg med strøm og vind. Pelletsene ble funnet langs kysten fra Sverige, gjennom Oslofjorden og til Tvedestrand. Plastpellets er en av kildene i oversikten over hvor mikroplasten kommer fra.

Flere av de verste hendelsene har rammet Oslofjorden og Skagerrakkysten, der skipstrafikken er tett og fjorden allerede er presset av andre belastninger. Hvorfor Oslofjorden sliter, handler om langt mer enn oljesøl. Og oljevern er ikke det eneste tiltaket mot utslipp fra skip: i verdensarvfjordene innføres krav om nullutslipp.