Miljøgifter i hverdagen – hvilke stoffer bør du kjenne til?

Miljøgifter er stoffer som brytes sakte ned, hoper seg opp i dyr og mennesker og kan gi skader over tid. Norge har en egen liste med 90 slike stoffer og stoffgrupper, og flere av dem finnes i vanlige produkter som plast, elektronikk og klær.

En miljøgift er et stoff som brytes svært sakte ned i naturen, som hoper seg opp i levende organismer, og som kan gi alvorlige skader over tid. Mange slike stoffer er laget for å gjøre produkter bedre: mykere plast, mindre brannfarlige sofaer, vannavstøtende jakker. Problemet oppstår når stoffene lekker ut, under bruk eller etter at produktet er kastet.

Det betyr ikke at hjemmet ditt er farlig. De fleste produkter som selges lovlig i Norge, følger strenge regler, og mange av de verste stoffene er forbudt. Men noen grupper er det nyttig å kjenne til, fordi de dukker opp igjen og igjen – i avløpsvann, i fisk, i isbjørner på Svalbard og i morsmelk.

Prioritetslista: stoffene myndighetene vil fase ut

Siden 1997 har norske myndigheter hatt en liste over prioriterte miljøgifter. Den ble sist oppdatert 1. januar 2025 og omfatter i dag 90 stoffer og stoffgrupper, fordelt på elleve hovedgrupper. Det nasjonale målet er at bruk og utslipp av disse stoffene skal stanses.

For å komme på lista må et stoff oppfylle ett eller flere kriterier. Det kan være at stoffet er lite nedbrytbart, hoper seg opp i organismer og er giftig (forkortet PBT), at det er ekstremt lite nedbrytbart og hoper seg veldig lett opp (vPvB), at det gjenfinnes i næringskjeden eller i morsmelk, eller at det er dokumentert hormonforstyrrende. Nye stoffer føres formelt opp gjennom statsbudsjettet hver høst.

De elleve hovedgruppene er tungmetaller, hormonforstyrrende stoffer, flammehemmere, PFAS, organiske tinnforbindelser, PAH, UV-beskyttere, dioksiner og furaner, siloksaner, klororganiske stoffer og en restgruppe med andre organiske stoffer. Under ser vi nærmere på de gruppene du oftest møter i hverdagen.

Ftalater – mykgjørerne i plasten

Ftalater brukes hovedsakelig til å gjøre plast myk, særlig PVC. Myk PVC finnes i gulvbelegg, kabler, regntøy, vesker, skosåler, leketøy og medisinsk utstyr. Ftalater brukes også i lim, maling, lakk og tetningsmidler.

Stoffene er ikke kjemisk bundet til plasten. Derfor lekker de ut mens produktet brukes, og etter at det er kastet. Ftalater finnes i husstøv og inneluft, i avløpsvann og i slam fra renseanlegg. Miljødirektoratet har funnet dem i blåskjell, torsk, laks og ærfugl, og i isbjørn og ringsel i Arktis. For voksne regnes mat som den viktigste kilden til eksponering.

Flere ftalater, blant dem DEHP, BBP, DBP og DIBP, er klassifisert som reproduksjonsskadelige: de kan skade forplantningsevnen og gi fosterskader. DEHP er i tillegg vist å forstyrre hormonsystemet hos fisk. Fire ftalater står på den norske prioritetslista: DEHP (siden 2002) og BBP, DBP og DIBP (siden 2018).

Reguleringen er omfattende. Gjennom EUs kjemikalieregelverk REACH er de fire ftalatene forbudt i leker og småbarnsprodukter og, med en del unntak, i andre produkter. Flere ftalater er forbudt i kjemikalier som selges til private, i kosmetikk og i elektriske og elektroniske produkter. Ifølge SSB er utslippene av DEHP fra kommunalt avløp vesentlig redusert siden 2007. Den største gjenværende kilden antas å være importerte ferdigvarer.

Bisfenoler – fra tåteflasker til kassalapper

Bisfenol A (BPA) brukes først og fremst til å lage polykarbonatplast, som finnes i byggevarer, matbeholdere, elektronikk og bildeler. Bisfenoler finnes også i maling, lim, gulvbelegg og innvendig belegg i hermetikkbokser. BPA virker hormonforstyrrende på både dyr og mennesker.

Bisfenoler skiller seg fra mange andre miljøgifter ved at de brytes forholdsvis lett ned i vann og ikke hoper seg mye opp i organismer. Bekymringen gjelder hormonvirkningene, og at vi utsettes for dem gjennom mange kilder samtidig.

BPA har vært forbudt i tåteflasker av polykarbonat i EU siden 2011, og fra 2020 ble det forbudt i varmefølsomt papir som kassalapper. Den europeiske mattrygghetsmyndigheten EFSA publiserte i april 2023 en ny vurdering som viste at det er grunn til bekymring for hvor mye BPA vi får i oss, og EU har siden arbeidet med strengere regler for matkontaktmaterialer.

Et kjent problem er at forbudte stoffer erstattes med nære slektninger. Da BPA ble faset ut, tok industrien i bruk bisfenol S, F og andre varianter. Norge reagerte ved å føre opp bisfenol B i 2023 og bisfenol S, F og AF i 2024 – i tillegg til BPA, som har stått på lista siden 2007.

Flammehemmere – i sofaen og elektronikken

Bromerte flammehemmere gjør produkter mindre brannfarlige. De finnes i elektriske og elektroniske produkter, i biler og fly, i isolasjon av polystyren og i tekstiler til madrasser, møbler og arbeidstøy. Flere av dem er persistente organiske miljøgifter som kan fraktes langt med luft- og havstrømmer.

Den globale bruken økte kraftig fra 1995 til 2005–2006. Siden er flere av de farligste stoffene – blant annet penta-, okta- og deka-BDE og HBCD – forbudt gjennom Stockholmkonvensjonen. Miljødirektoratet peker på at innsamlingen av EE-avfall har bidratt til å redusere utslippene i Norge. Erstatningsstoffene er ikke uproblematiske: to av dem, TBPH og DBDPE, har vist tilsvarende uønskede egenskaper og er ført opp på prioritetslista.

For deg betyr det at gammel elektronikk skal leveres som elektronikkavfall, ikke i restavfallet, slik at flammehemmerne kan tas hånd om.

PFAS – de nesten uforgjengelige

PFAS er over 10 000 fluorstoffer som brukes i brannskum, friluftsklær, matemballasje, slipp-fri belegg og skismøring. De brytes nesten ikke ned og har derfor fått navnet «evighetskjemikalier». Åtte PFAS eller PFAS-grupper står på prioritetslista. Hva som er funnet i Norge, og hvilke forbud som gjelder og er foreslått, står i artikkelen om PFAS og evighetskjemikaliene.

Tungmetaller – kvikksølv som eksempel

Tungmetaller som kvikksølv, bly, kadmium, arsen og krom er grunnstoffer. De brytes aldri ned, men kan omdannes til mer eller mindre giftige former. Kvikksølv viser hvordan en miljøgift kan være et problem lenge etter at utslippene er kuttet:

• Norge forbød termometre med kvikksølv i 1998, og innførte i 2008 et generelt forbud mot produksjon, import, omsetning og bruk av kvikksølv – samtidig med forbudet mot amalgam i tannfyllinger.
• Nivåene i luft og nedbør var betydelig lavere i 2019 enn da målingene startet tidlig på 1990-tallet.
• Likevel kommer bare rundt 10 prosent av kvikksølvet som faller ned i norsk natur, fra norske utslipp. Resten kommer med luft og nedbør fra andre land.
• Høye nivåer er funnet i abbor og ørret i flere innsjøer i Sør-Norge, også der det ikke finnes kjente utslippskilder i nærheten.

Mattilsynet har derfor landsdekkende råd om ferskvannsfisk: gjedde, abbor over 25 cm og stor ørret og røye (over ett kilo) bør begrenses, og gravide, ammende og små barn rådes til å unngå selvfanget ferskvannsfisk. Sjekk Mattilsynets nettsider for gjeldende råd og lokale advarsler for fjorder og havner. Mer om bly, kadmium og kvikksølv finner du under tungmetaller i naturen.

Hvordan havner stoffene i naturen?

Vi tenker ofte på forurensning som et rør fra en fabrikk. For miljøgiftene i hverdagsprodukter er bildet et annet. De slipper ut gjennom mange små kilder:

1. Avløpet. Stoffer som vaskes ut av klær, kosmetikk og rengjøringsmidler, går til renseanlegget. Mye fanges i slammet, som i Norge brukes som jordforbedring. Da kan stoffene spres videre til jord.
2. Avdamping og slitasje. Ftalater og flammehemmere avgis til inneluft og husstøv, og fra utendørs produkter til regnvann.
3. Avfall. Produkter som kastes feil, brennes eller havner i naturen, slipper stoffene ut over lang tid. Se også plastforsøpling.
4. Langtransport. Luft- og havstrømmer frakter stoffer fra resten av verden til Norge og videre til Arktis, der de hoper seg opp i dyr øverst i næringskjeden.

Indre Oslofjord har for eksempel forhøyede nivåer av kvikksølv i sjøbunnen, og overvåking har vist at kvikksølvnivåene i torsk derfra økte i perioden 1985–2020, selv om de fortsatt ligger langt under omsetningsgrensen. Forurensning fra gammel industri er en viktig forklaring. Les mer om hvorfor Oslofjorden sliter.

REACH: regelverket som styrer kjemikaliene

REACH er EUs kjemikalieforordning (EF nr. 1907/2006). Den gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen og den norske REACH-forskriften. Navnet står for registrering, evaluering, godkjenning og begrensning av kjemikalier. Kort fortalt fungerer det slik:

EU-kommisjonen varslet i 2020 at REACH skulle revideres for å gi bedre beskyttelse. Ifølge Miljødirektoratet ble revisjonen i 2024 utsatt på ubestemt tid.

Slik kan du redusere egen eksponering

Miljødirektoratet gir noen enkle råd. Ingen av dem krever at du kan kjemi:

• Velg miljømerkede produkter, for eksempel Svanemerket. De har strengere krav til kjemikalier enn loven.
• Spør i butikken. Etter REACH har du rett til å få vite om en vare inneholder mer enn 0,1 prosent av et stoff på kandidatlista. Forhandleren skal svare innen 45 dager, og det er gratis. Miljøinformasjonsloven gir deg i tillegg rett til informasjon om miljøgifter i produkter.
• Les fareetiketten på maling, lim og vaskemidler, og oppbevar dem riktig.
• Vask nye klær før du bruker dem.
• Kjøp leker og elektronikk som er CE-merket.
• Kast farlig avfall riktig. Rester av maling, løsemidler, batterier og elektronikk leveres på gjenvinningsstasjonen. Se kildesortering hjemme.

Ellers gjelder det samme som for mye annet: Å kjøpe færre og mer slitesterke ting gir færre kilder til utslipp. Billige klær og produkter som brukes kort, er en del av forklaringen på at fast fashion er et miljøproblem.

Har du helseplager du tror skyldes kjemikalier, bør du kontakte lege. Ved akutt forgiftning: ring Giftinformasjonen på 22 59 13 00, eller 113 ved livstruende situasjoner.