Radioaktivt avfall i Norge – fra Halden og Kjeller til et deponi som ikke finnes ennå

Norge har aldri hatt atomkraftverk, men 70 år med atomforskning har etterlatt 16,5 tonn brukt brensel og mye lav- og mellomaktivt avfall. Det eneste nasjonale lageret i Himdalen er stengt for nytt avfall, og et permanent deponi for det farligste avfallet har ennå ikke noe sted.

Det meste av Norges radioaktive avfall kommer fra fire forskningsreaktorer i Halden og på Kjeller. I tillegg kommer mindre mengder fra sykehus, industri, forskning og Forsvaret. Det farligste avfallet er 16,5 tonn brukt atombrensel, som i dag står lagret ved anleggene i Halden og på Kjeller. Det lav- og mellomaktive avfallet har siden 1998 gått til lageret og deponiet i Himdalen i Aurskog-Høland – men det anlegget er nå stengt for mer avfall.

Ansvaret for å rydde opp ligger hos den statlige etaten Norsk nukleær dekommisjonering (NND). Oppryddingen er beregnet å ta 20–25 år og koste mellom 33 og 57 milliarder kroner. Hvor det farligste avfallet til slutt skal ligge, er ikke bestemt.

Hvor kommer avfallet fra?

Norge har bygget fire atomreaktorer, alle for forskning:

• Haldenreaktoren, en forsøksreaktor som var i drift fra 1958 til 2018.
• Tre reaktorer på Kjeller i Lillestrøm. To av dem er delvis revet. Den siste, JEEP II, ble stengt i 2019.

Reaktorene ble drevet av Institutt for energiteknikk (IFE). Etter nedstengingen skal anleggene dekommisjoneres. Det betyr at de skal demonteres trygt, at radioaktive materialer skal fjernes, og at områdene til slutt skal kunne brukes til noe annet.

Ved siden av reaktorene oppstår det radioaktivt avfall flere steder i samfunnet:

• Sykehus bruker radioaktive stoffer til diagnostikk og strålebehandling.
• Industrien bruker strålekilder i måleinstrumenter, og noen næringer får avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer (NORM), for eksempel avleiringer i rør.
• Forskning og Forsvaret har egne strålekilder.
• Ioniserende røykvarslere inneholder en liten radioaktiv kilde og må behandles som radioaktivt avfall.

Hva radioaktivitet er, og hvordan stråling virker, er forklart i den eldre artikkelen om radioaktivitet. En oversikt over hvordan ulike stråledoser påvirker kroppen, finnes i oversikten over stråledoser.

Høy-, mellom- og lavaktivt – hva er forskjellen?

Radioaktivt avfall deles gjerne inn etter hvor mye stråling det sender ut og hvor lenge det forblir farlig. Inndelingen følger standarden til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Ifølge NND er grensene mellom kategoriene ikke definert i norsk lov, men begrepene brukes i praksis.

Mye av avfallet har kort halveringstid. Det betyr at radioaktiviteten avtar raskt, og avfallet kan lagres til det ikke lenger er farlig nok til å regnes som radioaktivt. Annet avfall vil være radioaktivt i mange hundre år, og det brukte brenselet i mye lenger tid. Det er dette som krever et deponi.

Himdalen: Norges eneste lager og deponi

Det kombinerte lageret og deponiet for lav- og mellomaktivt avfall (KLDRA) i Himdalen i Aurskog-Høland åpnet i 1998. Det er et fjellanlegg med 50 meter fjell over seg og fire fjellhaller med felles tunnel. Tre av hallene er for deponering og én for lagring. Avfallet kommer ferdig pakket i tønner og stålkasser og blir støpt inn i betong.

Anlegget eies av Statsbygg og drives av IFE på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet. Det var dimensjonert for behovet fram til rundt 2035. Men ifølge NND er Himdalen i dag stengt for mer avfall. Anlegget regnes som sikkert, men det er påvist avvik som må utbedres før det eventuelt kan åpnes igjen, og utformingen kan gi utfordringer når anlegget en gang skal lukkes for godt.

Inntil videre lagres og behandles nytt lav- og mellomaktivt avfall midlertidig ved IFEs anlegg for radioaktivt avfall på Kjeller. NND skriver at Norge i dag mangler kapasitet til å lagre mer menneskeskapt lav- og mellomaktivt avfall.

Ansvaret for Himdalen er i ferd med å flyttes. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) sendte 1. juli 2026 en innstilling til Helse- og omsorgsdepartementet om at konsesjonen kan overføres fra IFE til NND, tidligst 15. september 2026 og med tilleggsvilkår. Regjeringen fatter det endelige vedtaket. I september 2026 søkte NND om driftsgodkjenning for anlegget.

Det brukte brenselet – den vanskeligste delen

IFE har drevet atomforskning i Norge i 70 år, og det har etterlatt 16,5 tonn brukt atombrensel. Det er lite sammenlignet med land som har hatt atomkraftverk. Sverige har til sammenligning over 7 000 tonn, ifølge NND.

Likevel er det norske brenselet vanskelig å håndtere. Det er ikke ensartet, fordi det kommer fra forskningsreaktorer der det ble testet mange ulike typer brensel. Noe av det har egenskaper som gjør det mer krevende enn brensel fra vanlige kraftverk. NND utreder tre hovedmåter å behandle det på: reprosessering, oksidering eller deponering uten forbehandling. Uansett valg vil det trengs et deponi til slutt.

Den 29. september 2026 meldte NND at etaten har inngått kontrakt om utvikling og levering av beholdere for mellomlagring av alt det historiske brukte brenselet. Kontrakten er med selskapet NAC International og er på om lag 400 millioner kroner, for tre til fem betongsiloer med levering tidligst i 2032. Regjeringen har gitt NND grønt lys til å kjøpe deler av Norske Skog Saugbrugs-området i Halden, blant annet til lagring av avfall og brukt brensel. Kjøpet forutsetter at Stortinget godkjenner det.

Dekommisjoneringen: 50 000 tonn avfall

Når reaktorene og anleggene rundt dem rives, blir det mye avfall. NND har beregnet rundt 50 000 tonn. Det meste er vanlig rivningsavfall uten mer radioaktivitet enn ellers. Bare rundt 5 000 tonn, eller 10 prosent, er beregnet å være radioaktivt, og det meste av det er lav- og mellomaktivt – for eksempel materialene som har omsluttet reaktorene.

Fordi Himdalen verken har plass eller er åpen, må NND bygge nye anlegg før selve rivingen kan gjøres ferdig. Planen omfatter:

1. Et lager for lav- og mellomaktivt avfall, med planlagt lagringstid opp mot 50 år.
2. Et høysikkerhetslager for brukt brensel, der beholdere tar hånd om de fleste sikkerhetshensynene.
3. Et behandlingsanlegg der avfallet kan sorteres, behandles og støpes inn.
4. Deponier, blant annet et dypdeponi i stabilt fjell for brukt brensel og høyaktivt avfall.

Tidslinje og kostnad

NND anslår totalkostnaden for å rydde opp og gjenopprette områdene til mellom 32 950 og 56 600 millioner kroner, og understreker at det er stor usikkerhet. Anslaget tar med alle statlige bevilgninger til IFE og NND tilbake til 2018, og regningen betales over statsbudsjettet. Spennet er stort: Den øvre grensen er omtrent 70 prosent høyere enn den nedre.

NND har også fått ansvaret for oppryddingen etter Søve gruver i Telemark, der det tidligere var gruvedrift.

Hva betyr dette for kjernekraftdebatten?

Avfallsspørsmålet dukker ofte opp når det diskuteres om Norge bør bygge kjernekraft. Erfaringen fra oppryddingen viser at selv små mengder brukt brensel krever store og langvarige anlegg, og at det tar tiår å finne løsninger. Tilhengere av kjernekraft peker på at moderne kraftverk lager mer ensartet brensel enn forskningsreaktorene, og at land som Finland og Sverige har kommet langt med dypdeponier. Kjernekraftutvalget frarådet i NOU 2026: 4 (april 2026) å starte bygging av kjernekraft nå, og mente det tidligst kan være aktuelt rundt midten av 2040-tallet. Argumentene for og imot er samlet i artikkelen er kjernekraft klimavennlig?.

Hva gjør du med radioaktivt avfall hjemme?

Privatpersoner har sjelden noe radioaktivt avfall. Det vanligste er gamle ioniserende røykvarslere. De skal ikke i restavfallet. Lever dem på gjenvinningsstasjonen sammen med elektronikkavfall, eller spør kommunen hvordan de vil ha dem levert. Se også kildesortering hjemme.

Den største strålekilden for de fleste nordmenn er ikke avfall, men radon i inneluft. Det er en naturlig radioaktiv gass fra berggrunnen. Ifølge DSA knyttes rundt 430 tilfeller av lungekreft (2022) og i underkant av 300 dødsfall i året til radon. Hvordan du måler og hva grenseverdiene er, står i artikkelen om radon i boligen.