Nullutslipp i verdensarvfjordene – hva betyr kravet for cruiseskipene?

Siden 1. januar 2026 må mindre passasjerskip i Geirangerfjorden og Nærøyfjorden bruke energi uten direkte CO₂- og metanutslipp. De store cruiseskipene får samme krav fra 1. januar 2032, og biogass godtas som alternativ.

Kravet om nullutslipp i verdensarvfjordene gjelder i to trinn. Fra 1. januar 2026 skal passasjerskip med bruttotonnasje under 10 000 bruke energikilder som ikke gir direkte utslipp av CO₂ eller metan når de er i Geiranger- og Nærøyfjord-området. Fra 1. januar 2032 gjelder det samme for passasjerskip på 10 000 bruttotonn eller mer – altså de store cruiseskipene. Biogass er tillatt som alternativ i begge trinn.

Det betyr at det er feil å si at cruiseskip må være utslippsfrie fra 2026. I 2026 er det fjordbåtene, de mindre ekspedisjonsskipene og andre mindre passasjerskip som må omstille seg. De store cruiseskipene har seks år til.

Hva står i forskriften?

Reglene står i § 10 b i miljøsikkerhetsforskriften (forskrift 30. mai 2012 nr. 488), tilføyd ved forskrift 10. april 2025 nr. 671 og fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Hovedpunktene:

• Nullutslipp av CO₂ og metan for passasjerskip under 10 000 BT fra 1. januar 2026 og for 10 000 BT eller mer fra 1. januar 2032.
• Tennbrensel: Drivstoff med direkte klimagassutslipp kan brukes i den grad det trengs for å antenne en nullutslipps-energikilde.
• Lystgass: Dannes det lystgass (N₂O), skal skipet bruke beste tilgjengelige teknologi for å redusere utslippet.
• Biogass kan brukes som alternativ. Den skal holdes adskilt fra fossilt drivstoff, bunkres i løpet av den siste måneden før seilasen, tilsvare energimengden som brukes i fjordene, oppfylle EUs bærekraftskriterier og ikke være laget av mat- og fôrvekster.
• Landstrøm: Passasjerskip skal bruke landstrøm der det er tilgjengelig.
• Dokumentasjon skal finnes om bord.

To grupper er unntatt: passasjerskip som settes inn i rutetrafikk på grunn av planlagt veiarbeid eller akutte beredskapssituasjoner, og fylkeskommunale hurtigbåter på offentlig kontrakt.

Hvilke fjorder gjelder det?

Verdensarvfjordene er verdensarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. Forskriften (§ 10 a) avgrenser sjøområdene slik:

• Geirangerfjord-området: Geirangerfjorden og Sunnylvsfjorden innenfor en nærmere angitt linje, med tillegg av Tafjorden. Hellesylt (vest for en angitt linje) er holdt utenfor.
• Nærøyfjord-området: Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden innenfor en angitt linje.

Cruisehavnene Geiranger og Flåm ligger dermed innenfor områdene. Grensene er gitt med koordinater i forskriften.

Hva betyr 10 000 bruttotonn?

Bruttotonnasje (BT) er ikke vekt, men et mål for skipets innvendige volum. Grensen på 10 000 skiller grovt sett mellom mindre passasjerskip – fjordbåter, rutebåter, ferjer og små ekspedisjonsskip – og de store havgående cruiseskipene. Et rederi som vil vite hvilken gruppe et skip hører til, må se på skipets målebrev.

For de mindre skipene er batteri, ofte kombinert med lading fra land, den mest aktuelle løsningen. Norge har lang erfaring med batteridrift på korte samband, slik artikkelen om elferger i Norge viser. For et stort cruiseskip er utfordringen langt større. Seilasen inn til Geiranger er lang, skipet trenger mye energi til hotelldriften om bord, og det må kunne seile videre på andre drivstoff etterpå. Aktuelle løsninger er store batteripakker for selve fjordseilasen, landstrøm ved kai, biogass eller drivstoff som ammoniakk og hydrogen – men de siste er ennå lite utbredt på cruiseskip.

Bakgrunnen: Stortingets vedtak fra 2018

Stortinget fattet 3. mai 2018 et anmodningsvedtak (nr. 672) om å innføre krav om nullutslipp for cruiseskip og ferjer i verdensarvfjordene «senest innen 2026». Kravet som nå gjelder, er mykere enn det vedtaket: For de store cruiseskipene er fristen flyttet til 2032, og biogass godtas som alternativ til nullutslipp. Sjøfartsdirektoratet fastsatte reglene i april 2025 (rundskriv RSR 04-2025).

Det har også gjeldt andre miljøregler i fjordene en stund. Siden 2019 har det vært forbudt for skip over en viss størrelse å slippe ut kloakk i verdensarvfjordene, og for store passasjerskip (minst 2 500 BT og over 100 personer) også gråvann, det vil si vaskevann fra dusjer, kjøkken og vaskeri.

Hvorfor er dette omstridt?

Debatten om cruise i norske fjorder handler om mer enn klima. Her er de viktigste argumentene som brukes, og hva de bygger på.

For strenge krav

• Lokal luftforurensning. Når store skip ligger i trange fjorder og bruker motorene, slipper de ut nitrogenoksider og partikler nær der folk bor og ferdes. Nullutslipps-energi fjerner også disse utslippene. Mer om helseeffektene finner du i artikkelen om luftforurensning.
• Verdensarvstatus forplikter. Området er på UNESCOs verdensarvliste, og Norge har påtatt seg å ta vare på det.
• Teknologidriver. Krav i et lite, attraktivt område kan presse fram ny teknologi som senere tas i bruk andre steder – slik ferjeanbudene gjorde for batteriferjer.

Mot – eller for mer tid

• Teknologien er umoden for store skip. Et stort cruiseskip trenger langt mer energi enn en ferje, og nullutslippsløsninger for slike skip er ennå lite utprøvd. Den lengre fristen til 2032 skal gi tid til å utvikle og bygge dem.
• Landstrøm og strømnett. Lading og landstrøm krever mye effekt i små bygdesamfunn. Dispensasjonsregelen i § 10 c viser at manglende landstrøm er et reelt hinder.
• Lokal økonomi. Cruisetrafikken gir inntekter og arbeidsplasser i små bygder. Krav som gjør det dyrere eller umulig å anløpe, kan flytte trafikken til andre fjorder.
• Utslippene flyttes. Skipene seiler uansett langs kysten og til andre havner. Kravet gjelder bare innenfor fjordområdene.

Det siste punktet er viktig for å forstå klimaeffekten. Den delen av en cruisereise som foregår inne i verdensarvfjordene, er liten sammenlignet med hele seilasen. Kravet vil derfor ha størst betydning for lokal luft og som teknologipress, og mindre for det samlede klimaavtrykket til cruiseturismen. Hvordan cruise står seg mot andre ferieformer, er tema i artikkelen om cruise sammenlignet med fly og hotellferie.

Tidslinje: fra vedtak til krav

Tidslinjen viser hvorfor det er lett å bli forvirret. Årstallet 2026 fra Stortingets vedtak lever videre i mange omtaler, men for de store cruiseskipene er det 2032 som gjelder. Og selv for de små skipene kan dispensasjoner gjøre at overgangen først er fullført i 2030.

Hva skjer fram mot 2032?

For de store cruiseskipene er det seks år til kravet trer i kraft. Rederier som vil fortsette å seile til Geiranger og Flåm, må innen da ha skip som kan gå på batteri, biogass eller andre nullutslippsløsninger inne i fjordene – eller la være å anløpe. Havnene må samtidig bygge ut landstrøm.

Kravet henger sammen med den bredere klimapolitikken for skipsfarten. EUs regler for drivstoff i sjøfarten (FuelEU Maritime) er ennå ikke innført i Norge; regjeringen opplyste i august 2026 at de tidligst kan tre i kraft 1. januar 2028. Det nasjonale omsetningskravet for biodrivstoff i sjøfarten er 7 volumprosent i 2026 og øker til 8 prosent fra 2027. Utslipp fra norske havner og hvordan de kan kuttes, er drøftet i klimavennlige havner og logistikksentre, og hvordan et varmere klima påvirker reiselivet, finner du i klimaendringer og reiselivet i Norge.