Spørsmålet høres enkelt ut, men svaret avhenger av hva vi mener med «utslipp fra norsk olje». Det ene er utslippene som skjer når oljen og gassen utvinnes på norsk sokkel – maskiner, turbiner og prosessanlegg som går på energi og slipper ut klimagasser. Det andre er utslippene som oppstår når produktene fra norsk sokkel senere brennes i biler, fly, skip, ovner og kraftverk – ofte i andre land. For å forstå helheten må vi skille mellom disse to, og samtidig se Norge opp mot andre produserende land.

To ulike regnestykker: produksjon vs. forbrenning

Når vi utvinner olje og gass, skaper selve produksjonen utslipp – gjerne kalt «opps­t­røms» (upstream). Dette er utslipp Norge fører i sitt nasjonale klimaregnskap. Når oljen og gassen senere brukes og brennes, skjer «nedstrøms» (combustion) utslipp i landet der energien forbrukes. De regnes ikke som norske, men de er et direkte resultat av at vi produserte og solgte fossil energi. Derfor er det vanlig å omtale dem som «eksporterte utslipp».

For å få et dekkende bilde må vi se på begge deler: 1) hvor store utslipp som kommer fra produksjonen på norsk sokkel, og 2) hvor store utslipp som følger av at norsk olje og gass brennes ute i verden.

Hvor store er utslippene fra selve produksjonen?

Utslippene fra norske olje- og gassinstallasjoner har ligget på rundt ti–elleve millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig de siste årene. Det gjør petroleumssektoren til en av de største enkeltkildene i Norges klimaregnskap. Samtidig har Norge, sammenliknet med mange andre land, relativt lave utslipp per produsert enhet fordi mye drift elektrifiseres og metanutslipp holdes nede.

Et nyttig mål for sammenlikning er utslippsintensitet – hvor mange kilo CO₂-ekvivalenter som slippes ut for hver produsert fat oljeekvivalent (boe). Tall fra Nordsjøen viser at Norge ligger lavt. I et nylig år der dette er kartlagt, tilsvarte de samlede oppstrømsutslippene i Norge omtrent sju millioner tonn CO₂e fordelt på rundt en milliard fat oljeekvivalenter. Det gir grovt regnet 6–7 kg CO₂e per boe. Til sammenlikning lå Storbritannia vesentlig høyere det samme året. Slike forskjeller skyldes blant annet kraft fra land, lite fakling og streng metanhåndtering på norsk sokkel.

Hvor mye slipper «norsk olje» ut når den brennes?

Det neste regnestykket handler om forbrenning. Når ett fat råolje til slutt forbrennes som drivstoff eller andre produkter, slipper det typisk ut omtrent 0,43 tonn CO₂. Det tallet kommer fra velkjente utslippsfaktorer som brukes globalt. Ganger vi dette opp med årsproduksjonen av (flytende) olje fra norsk sokkel, får vi et inntrykk av størrelsesorden.

Eksempel: Om vi legger til grunn at norsk produksjon av råolje, kondensat og NGL i et nyere år var om lag 2,0 millioner fat per dag, blir det grovt 730 millioner fat i året. Multiplisert med 0,43 tonn CO₂ per fat gir det i størrelsesorden 300–320 millioner tonn CO₂ når disse volumene til slutt forbrennes. NGL har noe lavere faktor enn råolje, så et nøyaktig svar avhenger av produktmiks. I tillegg kommer gass-volumene (som har en annen utslippsfaktor). Når både olje og gass tas med, peker flere analyser mot at de årlige forbrenningsutslippene fra norsk-eksporterte fossile brensler samlet er mange ganger større enn Norges innenlandske utslipp.

Norge sammenliknet med andre produsenter

Det er to måter å sammenlikne land på:

  • Oppstrømsintensitet (per fat produsert): Her ligger Norge lavt. Tall fra Nordsjøen viser få kilo CO₂e per produsert fat i Norge, mens for eksempel britisk sokkel lå langt høyere i et tilsvarende år. Globalt varierer intensitet kraftig – fra svært lave nivåer i enkelte modne, velstyrte provinser, til høye nivåer i felt med mye fakling, energikrevende utvinning eller høy metanlekkasje.
  • Total forbrenning (nedstrøms): Her er bildet mer brutalt: Når olje eller gass først brennes, dominerer CO₂ fra forbrenningen den totale livsløpsprofilen, uansett hvor «ren» produksjonen var. Land med stor eksport (som Norge) «flytter» derfor mesteparten av utslippene til forbrukslandene – men utslippene skjer like fullt.

Ser vi til Canada og oljesand (bitumen), er intensiteten i utvinningen ofte høy – gjerne mange titalls kilo CO₂e per fat – selv om den har falt over tid med ny teknologi. I motsatt ende finner vi aktører som har lave oppstrømsutslipp per energienhet, blant annet fordi flaring og lekkasjer er små. Likevel: Selv der oppstrømsdelen er «best i klassen», vil forbrenningsdelen være den desidert største posten.

Hvorfor er norsk produksjon relativt lavutslipps i drift?

Tre forhold skiller seg ut:

  1. Elektrifisering og kraft fra land: Mange innretninger får store deler av energien fra landbasert strøm, som i Norge i stor grad er fornybar. Det kutter direkte brenselforbrenning offshore.
  2. Lite fakling: Fakling av assosiert gass er lav på norsk sokkel sammenliknet med flere andre regioner. Det reduserer CO₂ og sotutslipp.
  3. Metanstyring: Strenge regler og god infrastruktur har holdt metanlekkasjer nede. Metan er en kraftig klimagass, så små lekkasjer har stor effekt på intensiteten.

Dette gir lave tall per fat i produksjonen. Men det endrer ikke fysikken i det som skjer når produktet brennes.

Hvor stor er forskjellen mellom drift og forbrenning?

Oppstrømsutslipp på norsk sokkel (noen få–ti millioner tonn CO₂e i året) er beskjedne sammenliknet med forbrenningsutslippene av eksportert volum. Å produsere et fat på norsk sokkel kan gi 6–7 kilo CO₂e i drift, mens forbrenningen av det samme fatet gjerne ligger rundt 430 kilo CO₂. Med andre ord: For hver enhet som går med i produksjon, kommer det svært mange enheter ved sluttforbruket.

Konklusjonen fra dette skillet er praktisk: Teknologiforbedringer i produksjonen er viktige og riktige, men den virkelig store utslippsreduksjonen oppnås når sluttforbruket av fossile brensler faller – ved overgang til fornybare alternativer, elektrifisering og energieffektivisering.

Hva betyr gassen i regnestykket?

Selv om denne artikkelen først og fremst handler om «norsk olje», er det verdt å nevne gass, siden Norge er en stor leverandør til Europa. Forbrenning av naturgass slipper ut mindre CO₂ per energienhet enn olje, men metanlekkasjer i verdikjeden kan svekke fordelen. Her ligger Norge godt an på produksjonsleddet med lave lekkasjer, men når gassen transporteres, distribueres og brennes i andre land, er det disse landene som «eier» utslippene i sine regnskap.

Det europeiske regelverket for metan i olje- og gassimport vil også få betydning fremover. Produksjon med lav lekkasje og liten fakling, slik som i Norge, kan få en konkurransefordel når slike krav trer inn for fullt.

Hvor sikre er tallene – og hvorfor varierer de?

Noen nøkkelelementer påvirker anslagene:

  • Produktmiks: Råolje, kondensat og NGL har ulike utslippsfaktorer ved forbrenning. Bruker man én felles faktor for «fat», blir det et grove-snitt anslag.
  • Energitetthet: Per fat varierer energiinnhold litt mellom råoljer. Standardfaktoren på 0,43 tonn CO₂ per fat er en praktisk tommelfingerregel for forbrenning, men ikke eksakt for alle kvaliteter.
  • Årsvariasjon: Produksjon og oppstrømsutslipp varierer fra år til år. Sammenlikning mellom land påvirkes også av metoder: hva som telles med, og hvordan metan omregnes til CO₂-ekvivalenter (100-års GWP vs. 20-års).

Derfor er det ryddigst å bruke størrelsesordener og vise til anerkjente kilder, heller enn å late som om ett enkelt tall beskriver virkeligheten perfekt. For politiske og økonomiske beslutninger holder det ofte å vite om vi snakker om millioner eller hundrevis av millioner tonn CO₂.

Hva sier sammenlikningen oss – i praksis?

For Norge betyr dette at forbedringer i oppstrømsleddet (elektrifisering, energieffektiv drift, lav metan) er viktige for å få ned nasjonale utslipp og for å være en «renere» leverandør. Samtidig må vi erkjenne at forbrenningen av norsk olje og gass utenfor landets grenser er klodens hovedproblem – og at dette bare løses når sluttbrukerne bruker mindre fossilt brensel.

I et marked som strammer til kravene, særlig i Europa, kan lave oppstrømsutslipp og god metanstyring gi tilgang til kunder som stiller miljøkrav. Det kan også bety at produksjon med høy intensitet andre steder får det vanskeligere. Samtidig blir den langsiktige risikoen for alle produsenter at den globale etterspørselen etter fossil energi må ned for å nå klimamålene.

Et nøkternt regnestykke for norsk olje

Setter vi sammen bitene, tegner det seg et konsekvent bilde: I produksjonen ligger Norge blant de mer effektive i verden, målt i utslipp per fat. Likevel blir summen av utslipp fra forbrenningen av norsk-eksporterte volumer enorm når alt til slutt brukes som tenkt. For å forstå «hvor mye CO₂ vi slipper ut fra norsk olje», må derfor begge dimensjoner med – både de utslippene vi fører i vårt eget klimaregnskap, og de som følger våre produkter ut i verden.