Jorderosjon – når matjorda forsvinner

Jorderosjon er når vann eller vind fører bort det øverste, mest fruktbare jordlaget. Matjord dannes så langsomt at FN regner den som en ikke-fornybar ressurs. I Norge er vannerosjon fra kornåkre på Østlandet det største problemet, og høstpløying er en viktig årsak.

Jorderosjon betyr at jordpartikler løsner og flyttes av vann eller vind. Det skjer naturlig overalt, men i jordbruket kan det gå mye raskere enn ellers, særlig når jorda ligger bar. Det som forsvinner først, er det øverste laget – matjorda – som inneholder mest næring, mest organisk materiale og mest liv. Det er også dette laget som er vanskeligst å erstatte.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) beskriver jord som en ikke-fornybar ressurs: Tap og forringelse av jord kan ikke gjenopprettes i løpet av et menneskeliv. Når matjorda først er skylt ut i elva, er den borte for bonden.

Vannerosjon og vinderosjon

Det finnes to hovedtyper erosjon:

I Norge er det vannerosjon som betyr mest. Vinderosjon er et stort problem i tørre deler av verden, der det henger tett sammen med ørkenspredning.

Hvorfor er matjord ikke-fornybar?

Jord dannes når berggrunn og løsmasser forvitrer, og når planterester, sopp, bakterier og meitemark blander inn organisk materiale. Denne prosessen tar svært lang tid – mye lengre enn det tar for et kraftig regnvær å vaske bort jord fra en bar åker. FAO bruker derfor uttrykket «ikke-fornybar» om jord: Det som tapes, kommer ikke tilbake i løpet av et menneskeliv.

Globalt er tilstanden bekymringsfull. FAOs rapport om verdens jordressurser fra 2015, laget av rundt 200 jordforskere fra 60 land, fant at 33 prosent av jordas landareal er moderat til sterkt forringet på grunn av erosjon, saltanrikning, pakking, forsuring og forurensning. Konklusjonen var at tilstanden forverres i langt flere tilfeller enn den forbedres – men at utviklingen kan snus med bærekraftig jordforvaltning.

Jorderosjon i Norge

De mest erosjonsutsatte jordbruksområdene i Norge er kornområdene på Østlandet og i Trøndelag, der det er mye leirjord og siltjord, åpen åker og hellende terreng. Her har store arealer tradisjonelt blitt pløyd om høsten, slik at jorda ligger bar gjennom vinteren.

Norsk erosjon skiller seg fra den man ser i varme land. Mye av jordtapet skjer utenom vekstsesongen: om høsten når det regner mye, om vinteren ved mildvær og regn på snø, og om våren når snøen smelter mens bakken fortsatt er frossen og vannet ikke kan trekke ned. NIBIOs forskere har funnet at rundt 49–76 prosent av den årlige variasjonen i jordtap fra overvåkede jordbruksbekker kan forklares med nedbørmengde, jordarbeiding og antall frostdager. Nedbøren var den viktigste faktoren.

Et særnorsk problem er planerte arealer. I deler av Østlandet ble raviner – bratte dalsøkk i leirjorda – fylt igjen og jevnet ut for å få større og mer lettdrevne jorder. Slike planerte jorder har ofte ustabil jord og er spesielt utsatt for erosjon.

Overvåking siden 1992

NIBIO driver Program for jord- og vannovervåking i landbruket (JOVA), som startet i 1992. Elleve nedbørfelt som representerer de viktigste jordbruksområdene i landet, overvåkes kontinuerlig. Vannføringen måles hele tiden, og det tas prøver av partikler og næringsstoffer. Bøndene i feltene registrerer samtidig hvordan de driver. Slik kan forskerne se sammenhengen mellom jordbrukspraksis og vannkvaliteten i bekkene.

Hva skjer med jorda som renner bort?

Jord som eroderer, forsvinner ikke. Den havner i bekker, elver, innsjøer og fjorder, og tar med seg næringsstoffer – særlig fosfor, som er bundet til jordpartiklene. Det gir to problemer:

1. Bonden taper den mest fruktbare jorda og næringen som er tilført med gjødsel. Over tid gir det lavere avlinger og behov for mer gjødsel. Les mer om kunstgjødsel og natur.
2. Vannet blir dårligere. Fosfor gjødsler alger i innsjøer og fjorder. Det kalles overgjødsling eller eutrofiering, og kan gi algeoppblomstring, grumsete vann og oksygenmangel. Jordpartiklene kan også slamme ned gytegrus for fisk.

Avrenning fra landbruket er derfor ett av de viktigste temaene i arbeidet med vannforskriften, som skal sikre god tilstand i norske vassdrag. Jordbruket er også en av kildene Miljødirektoratet peker på når de forklarer den dårlige tilstanden i Oslofjorden, sammen med avløp og industri.

Tiltak i landbruket

Det viktigste prinsippet er enkelt: Hold jorda dekket og bremse vannet. Her er tiltakene som brukes mest i Norge:

• Ingen jordarbeiding om høsten. Å la åkeren overvintre i stubb i stedet for å pløye om høsten regnes som det viktigste vannmiljøtiltaket i landbruket, ifølge NIBIO. Stubben og røttene holder på jorda gjennom vinteren. 25 års overvåking har vist en sammenheng mellom høstpløying og dårligere vannkvalitet i jordbruksbekker, særlig i perioder med mye nedbør.
• Fangvekster. Planter som sås sammen med eller etter kornet, og som vokser videre etter høsting, dekker jorda og tar opp næring som ellers kunne blitt vasket ut.
• Grasdekte vannveier. I forsenkninger der vannet samler seg, sås det gras slik at vannet renner over et plantedekke i stedet for bar jord.
• Vegetasjonssoner langs bekker. En stripe med gras, busker eller trær mellom åker og bekk fanger opp jord før den når vannet.
• Fangdammer. Små dammer i bekken der vannet roer seg og jordpartiklene synker til bunns.
• Hydrotekniske tiltak. God drenering, kummer og rør som leder overflatevannet trygt bort, så det ikke graver ut renner i åkeren.
• Gras i stedet for korn på de mest utsatte arealene. Eng og beite gir et permanent plantedekke.

Mange av tiltakene får bøndene tilskudd til gjennom de regionale miljøprogrammene (RMP) i jordbruket, som forvaltes av statsforvalteren i hvert fylke. Tilskuddssatser og hvilke tiltak som støttes, varierer mellom fylkene og endres fra år til år.

Flere av grepene henger sammen med det som kalles jordhelse: Jord med mye organisk materiale, god struktur og mange meitemark tåler regn bedre enn kompakt og utarmet jord. Det er også et sentralt poeng i regenerativt landbruk.

Når matjorda forsvinner på andre måter

Erosjon er ikke den eneste måten matjord går tapt på. I Norge forsvinner mye god jord ved at den bygges ned – til veier, boligfelt, næringsområder og lagerbygg. Nedbygd jord kan i praksis ikke tas tilbake. FAO peker på at byer og industri forringer stadig større arealer, blant annet ved å forsegle jorda permanent under asfalt og betong. Dette er en del av det større bildet som er beskrevet i artikkelen om naturtap i Norge.

Jord kan også forringes ved at den pakkes sammen av tunge maskiner, ved at organisk materiale brytes ned, eller ved forurensning. Alle disse truslene gjør jorda mer utsatt for erosjon. Hvordan et endret klima påvirker norsk matproduksjon mer generelt, står i klimaendringer og norsk landbruk.