Forbruksbaserte utslipp: Norges klimaavtrykk i andre land

Forbruksbaserte utslipp er utslippene fra alt et land forbruker, uansett hvor i verden de skjer. For Norge var de 70 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 (Miljødirektoratet) – mot 44,1 millioner tonn i det offisielle, territorielle regnskapet for 2025.

Et klimaregnskap kan settes opp på to grunnleggende forskjellige måter. Det territorielle (produksjonsbaserte) regnskapet teller utslippene som skjer innenfor landets grenser. Det er dette regnskapet Norge rapporterer til FN, og som klimamålene i klimaloven og Parisavtalen måles mot. Det forbruksbaserte regnskapet – ofte kalt klimafotavtrykket – teller utslippene fra alt landets innbyggere, bedrifter og offentlige virksomheter forbruker, uansett hvor i verden utslippene skjer.

Forskjellen kan uttrykkes enkelt:

Forbruksbaserte utslipp = territorielle utslipp + utslipp bundet i import − utslipp bundet i eksport

Miljødirektoratet publiserte i januar 2024 det første anslaget for Norge: Forbruket ga 70 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020, eller 13 tonn per innbygger. I overkant av 60 prosent av utslippene skjedde i andre land.

Hva Miljødirektoratet fant

Analysen ble gjort av Vector Sustainability med XIO Sustainability Analytics på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Hovedtallene for 2020:

Noen funn er verdt å trekke fram:

• Bygg og anlegg er den største enkeltkilden i fotavtrykket sett under ett – fra anleggsmaskiner i Norge og produksjon av byggematerialer her og i landene vi importerer fra.
• Importen av byggematerialer, maskiner og utstyr fra utviklingsland gir høye utslipp.
• Klær og tekstiler skiller seg ut ved at utslippene nesten utelukkende skjer i utviklingsland.
• Transport og mat er de største utslippskategoriene for husholdningene.
• Offentlig forbruk har generelt lavere utslipp per krone enn husholdningenes forbruk.

Utslipp fra skog og arealbruk – for eksempel avskoging knyttet til soya eller palmeolje i importerte varer – er ikke med, fordi datagrunnlaget er for svakt. Det betyr at fotavtrykket sannsynligvis er undervurdert for varer med stor arealbruk.

Slik beregnes forbruksbaserte utslipp

Metoden bygger på økonomiske kryssløpsmodeller. Miljødirektoratets analyse brukte en global flerregional kryssløpsmodell (MRIO), koblet mot nasjonalregnskapet, handelsdata og SSBs næringsfordelte utslippsstatistikk. I korte trekk:

1. Utgangspunktet er utslippene fra hver næring i Norge (fra SSB), inkludert husholdningenes direkte utslipp fra bilkjøring og oppvarming.
2. Hver vare og tjeneste som importeres, får tildelt utslippene som oppsto i produksjonen og transporten i opprinnelseslandet – også i hele leverandørkjeden bakover.
3. Utslippene knyttet til norsk eksport trekkes fra, slik at de føres hos landet der forbruket skjer.
4. Resultatet fordeles på sluttforbruket: husholdninger, offentlig forbruk og investeringer.

Usikkerheten er betydelig større enn i det territorielle regnskapet. Modellene regner ofte med gjennomsnittlige utslipp per krone for store næringsgrupper og land, handelsstatistikken har feil og hull, og priser og valutakurser påvirker resultatet. Miljødirektoratet skriver at metodene for å beregne indirekte utslipp generelt er beheftet med større usikkerhet og ikke gir et tilstrekkelig sikkert bilde av utslipp over tid.

For bedrifter tilsvarer dette langt på vei forskjellen mellom egne utslipp (scope 1 og 2) og utslipp i verdikjeden (scope 3) etter GHG-protokollen. Se også forskjellen på direkte og indirekte utslipp.

Hvorfor Parisavtalen bygger på territorielle tall

Alle land som har sluttet seg til Parisavtalen, rapporterer territorielle utslipp etter FNs klimapanels retningslinjer. Klimamålene – også Norges mål om minst 55 prosent kutt innen 2030 og 70–75 prosent innen 2035 fra 1990 – måles mot dette regnskapet. Miljødirektoratet oppgir flere grunner:

• Ingen dobbelttelling. Når hvert utslipp føres der det skjer, kan landenes tall summeres til et globalt totalt utslipp.
• Myndighet og data. Et land kan pålegge egne bedrifter å rapportere, men har ingen myndighet over fabrikker i andre land. Mye av informasjonen er dessuten fortrolig.
• Presisjon over tid. Territorielle tall bygger på målinger og detaljert aktivitetsstatistikk og gjennomgås hvert år av FN-eksperter. Forbruksbaserte tall er modellberegninger med større usikkerhet.

Et ytterligere poeng er styring: Et land har virkemidler – avgifter, kvoter, krav og forbud – overfor utslipp på eget territorium. Det er utslipp et land kan kutte direkte. Mer om dette regelverket finner du i hva Parisavtalen betyr i praksis for Norge.

Svakheten er at et land kan redusere de territorielle utslippene ved å flytte utslippstung produksjon ut og importere varene i stedet – såkalt karbonlekkasje. Det er en av grunnene til at forbruksbaserte tall brukes som supplement, og til at EU har innført en karbontoll.

Norge er et spesialtilfelle

For de fleste rike land er forbruksbaserte utslipp vesentlig høyere enn de territorielle. Norge skiller seg ut fordi vi både importerer mye og eksporterer utslippstung produksjon. Data fra Global Carbon Budget (bare fossil CO₂) viser hvor stor andel av landets territorielle utslipp som er «importert netto»:

Kilde: Global Carbon Budget 2025 via Our World in Data. Positive tall betyr at landet forbruker mer CO₂ enn det slipper ut selv; negative at det eksporterer utslipp.

For Norge går importen og eksporten nesten opp i 2023. Men tallet svinger kraftig: +13 prosent i 2020, +3 prosent i 2021, −15 prosent i 2022 og +0,3 prosent i 2023. Kilden forklarer ikke svingningene, men de viser hvor følsomme slike beregninger er for et lite land med stor og varierende handel med utlandet.

Miljødirektoratets anslag (alle klimagasser, inkludert investeringer) og Global Carbon Budget (bare fossil CO₂) gir altså ulike bilder: 13 tonn per innbygger i 2020 mot rundt 7 tonn. Forskjellen skyldes blant annet hvilke gasser som er med, hvordan investeringer behandles og hvilke modeller og år som brukes. Mer om hvordan tallene varierer, står i saken om hvor mye en nordmann slipper ut.

Olje og gass: eksportutslippene som ingen av regnskapene fanger

Utslippene fra å produsere olje og gass på norsk sokkel – 10,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2025 (SSB, foreløpig) – står i Norges territorielle regnskap. I det forbruksbaserte regnskapet flyttes de til kjøperlandene, fordi energien forbrukes der.

Selve forbrenningen av den eksporterte oljen og gassen er en helt annen størrelse. Miljødirektoratet viser til en analyse fra Menon Economics for Klimautvalget 2050, som anslår utslippene fra forbrenning av norsk olje og gass i utlandet til i størrelsesorden 500 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år (2021) – over ti ganger Norges territorielle utslipp. Disse utslippene føres i landene der energien brukes, både territorielt og forbruksbasert. Debatten om Norges ansvar for dem er nærmere drøftet i artikkelen om CO₂ fra norsk olje.

Virkemidler som treffer forbruksbaserte utslipp

Selv om klimamålene er territorielle, finnes det virkemidler som påvirker utslipp i andre land:

• Karbontoll (CBAM): EUs ordning legger en karbonpris på import av blant annet stål, aluminium, sement og gjødsel. Den fulle ordningen gjelder i EU fra 1. januar 2026. Norge har vedtatt lov om ordningen, og den ble tatt inn i EØS-avtalen 25. september 2026, men var ikke satt i kraft i Norge per 8. oktober 2026. Se CBAM – EUs karbontoll.
• Offentlige anskaffelser: Kravet om at klima og miljø skal vektes med minst 30 prosent, står nå i anskaffelsesloven § 5b. Offentlige innkjøp av bygg, transport og utstyr kan dermed påvirke utslipp i leverandørkjeder i inn- og utland.
• Rapporteringskrav og verdikjedeansvar for større selskaper, som omfatter utslipp i leverandørkjeden (scope 3).
• Produktkrav i EU, for eksempel krav til karbonfotavtrykk for batterier etter EUs batteriforordning, som fases inn fram mot 2031.

Et beslektet mål er det økologiske fotavtrykket, som måler arealbruk i stedet for klimagasser, men bygger på samme prinsipp: forbruk i Norge krever ressurser andre steder.