Hvordan måler forskerne jordens temperatur?

Den globale temperaturen regnes ut fra millioner av målinger fra værstasjoner, skip, bøyer og satellitter. Åtte store datasett er enige om hovedbildet: 2024 var det varmeste året som er målt, og 2015–2025 er de elleve varmeste årene.

Forskerne måler jordens temperatur ved å samle målinger fra tusenvis av værstasjoner på land og fra skip og bøyer på havet, og regne ut et gjennomsnitt for hele kloden. Det viktigste tallet er ikke selve temperaturen, men avviket: hvor mye varmere eller kaldere det er enn i en fast referanseperiode. For klimaendringer brukes som regel 1850–1900 som referanse, kalt «førindustriell tid».

Flere forskningsmiljøer i ulike land lager hvert sitt datasett med litt ulike metoder. Tallene spriker derfor med noen hundredels grader, men alle viser den samme utviklingen. Ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) var 2024 det varmeste året som er målt, om lag 1,55 °C over 1850–1900, og de elleve årene fra 2015 til 2025 er de elleve varmeste i alle åtte datasettene WMO bruker.

Hvor kommer målingene fra?

Værstasjoner på land. Rundt om i verden står det tusenvis av værstasjoner som måler lufttemperaturen et par meter over bakken, i en hvit, luftig målebu som skjermer termometeret mot sol og regn. I Norge har Meteorologisk institutt (MET) målt temperaturen systematisk siden 1800-tallet, og den norske temperaturserien «Klima fra 1900 til i dag» er offisiell statistikk siden januar 2024.

Skip og bøyer på havet. Havet dekker omtrent 70 prosent av jordoverflaten, så havtemperaturen betyr mest for det globale tallet. Fram til midten av 1900-tallet ble havtemperaturen gjerne målt ved å heise opp en bøtte med sjøvann fra skipsdekket. Senere kom målinger i kjølevannsinntaket til skipene, og i dag står faste og drivende bøyer for en stor del av målingene. Under havoverflaten driver flere tusen automatiske Argo-bøyer som dykker ned og måler temperaturen nedover i dypet. Det er de som viser hvor mye varme havet tar opp.

Satellitter. Satellitter dekker hele kloden, også steder uten stasjoner. De måler havoverflatens temperatur, isdekket og temperaturen i ulike lag av atmosfæren. Satellittene måler ikke lufttemperaturen to meter over bakken direkte, men dataene brukes til å fylle hull og kontrollere de andre målingene. Satellittmålinger fra slutten av 1970-tallet gjør det også mulig å følge havisen i Arktis, som du kan lese mer om i artikkelen om hvorfor Arktis varmes raskere.

Fra millioner av målinger til ett tall

Å regne ut gjennomsnittet for hele kloden er mer enn å legge sammen alle målingene og dele på antallet. Målestasjonene står tett i Europa og USA, men glissent i Afrika, i Arktis og over store deler av havet. Forskerne gjør derfor dette:

1. Regner ut avvik for hver stasjon. En stasjon på en fjelltopp og en i en dal har helt ulike temperaturer, men de svinger gjerne i takt. Ved å se på hvor mye hver stasjon avviker fra sitt eget normale nivå, kan målinger fra ulike steder sammenlignes.
2. Deler kloden inn i ruter. Jordoverflaten deles i et rutenett, og avviket regnes ut for hver rute. Slik får ikke tettpakkede stasjoner i Europa for stor vekt.
3. Fyller hull. Ruter uten målinger fylles med statistiske metoder ut fra nabostasjonene – eller lar være tomme, avhengig av datasettet.
4. Retter kjente feil. Stasjoner blir flyttet, termometre byttes ut, og målemetodene på skip har endret seg. Slike brudd i måleseriene blir justert slik at de ikke ser ut som klimaendringer.

En særlig variant er reanalyser, som Copernicus sitt ERA5 og det japanske JRA-3Q. De bruker en værmodell – samme type som brukes til værvarsling – og mater den med alle tilgjengelige observasjoner, også satellittdata. Resultatet er et fysisk sammenhengende bilde av atmosfæren time for time tilbake i tid.

De store datasettene

WMO bruker åtte datasett når organisasjonen lager sin samlede vurdering av året:

DCENT og CMST ble tatt med for første gang i WMOs vurdering av 2025. At miljøer i Europa, USA, Japan og Kina, med ulike metoder og delvis ulike data, kommer fram til nesten de samme tallene, er en av grunnene til at forskerne er så sikre på hovedbildet.

Berkeley Earth har en egen historie. Prosjektet ble startet av fysikeren Richard Muller, som hadde vært kritisk til de etablerte temperaturseriene og ville kontrollere dem fra bunnen av. Resultatet bekreftet oppvarmingen.

Hvorfor spriker tallene litt?

For 2025 lå anslagene fra 1,39 °C (HadCRUT5) til 1,47 °C (ERA5) over 1850–1900. WMO samlet dem til 1,44 °C, med en usikkerhet på ± 0,13 °C. To av datasettene rangerte 2025 som det nest varmeste året, de seks andre som det tredje varmeste. Forskjellene skyldes særlig:

• Arktis. Arktis blir varmet tre til fire ganger raskere enn resten av kloden, men har få målestasjoner. Datasett som fyller inn Arktis, får høyere globale tall enn datasett som lar hullene stå tomme.
• Havtemperaturen. Datasettene bruker ulike serier for havoverflatens temperatur og ulike justeringer for gamle skipsmålinger.
• Metoden for å fylle hull. Statistisk utfylling og reanalyse med værmodell gir litt ulike svar i områder med få målinger.
• Justeringen mot 1850–1900. Det fantes langt færre målinger på 1800-tallet, og datasettene beregner utgangspunktet litt forskjellig.

Sprik på 0,05–0,1 °C mellom datasettene for samme år er helt normalt. Det endrer ikke trenden. Når du ser to ulike tall for samme år i to nyhetssaker, er det som regel fordi de bygger på ulike datasett.

Referanseperioder – den vanligste kilden til forvirring

Et temperaturavvik betyr ingenting uten å vite hva det sammenlignes med. To referanseperioder går igjen:

• 1850–1900 («førindustriell tid»). Brukes av FNs klimapanel og i Parisavtalen. Det er her 1,5- og 2-gradersgrensene hører hjemme.
• 1991–2020 («normalperioden»). Brukes av meteorologiske institutter, også MET i Norge, til å si om en måned eller et år var varmere eller kaldere enn normalt.

Copernicus regner med at 1991–2020 var 0,88 °C varmere enn 1850–1900. Et avvik på +0,59 °C mot 1991–2020 er derfor det samme som +1,47 °C mot 1850–1900. Blandes periodene, kan samme år framstå som både «litt over normalen» og «nesten 1,5 grader varmere».

Rekordene de siste årene

2023-tallet er regnet ut fra at Copernicus oppgir 2025 til 1,47 °C og 0,01 °C kaldere enn 2023. Svingningene fra år til år henger mye sammen med El Niño og La Niña i Stillehavet. Oppvarmingstakten var rundt 0,25 °C per tiår ved utgangen av 2025, ifølge Copernicus.

I Norge var 2025 det varmeste året siden målingene startet i 1901, 1,5 °C over normalen for 1991–2020. Fra 1901 til 2024 steg temperaturen i Norge med omtrent 1,4 °C. Hvordan det har slått ut for nedbør, snø og breer, står i artikkelen om klimaet i Norge siden 1900.

Kan vi stole på målingene?

Et vanlig motargument er at byene har vokst rundt værstasjonene, og at varmen fra asfalt og bygninger blåser opp tallene. Byvarme er reell, og det er nettopp derfor datasettene justerer for stasjonsflytting og endringer i omgivelsene. Men det globale bildet avhenger lite av dette. Havet, der det ikke finnes byer, viser den samme oppvarmingen. Det gjør også breene, havisen, havnivået og datoene for snøsmelting og vårblomstring – målinger som ikke har noe med termometre i byer å gjøre.

Den sterkeste kontrollen er at uavhengige måter å måle på peker samme vei. Havet har lagret over 91 prosent av overskuddsvarmen fra den forsterkede drivhuseffekten, og varmeinnholdet i havet satte ny rekord i 2025, ifølge WMO. Havnivået stiger raskere enn før: 4,75 mm i året i 2012–2025, mot 2,65 mm i året i 1993–2011. Ingen av disse tallene kommer fra værstasjoner på land.

Hvorfor oppvarmingen skjer, er forklart i artikkelen Hvorfor blir jorden varmere?. Og hvordan forskerne bruker målingene til å teste klimamodeller, står under klimamodeller og hvor mye vi kan stole på dem. Den samlede vurderingen av all denne kunnskapen gjøres av FNs klimapanel.