Når politikere og eksperter snakker om å nå klimamålene, dukker det ofte opp en litt overraskende sannhet: utslippene fra bilene våre er faktisk blant de enklere å gjøre noe med, mens utslippene fra jordbruket er noen av de aller vanskeligste. Det kan virke bakvendt. En traktor og en personbil er da begge maskiner som brenner diesel? Men forskjellen handler om mye mer enn drivstoff. Den handler om biologi, om hva slags gasser det er snakk om, og om at vi alle må ha mat på bordet hver eneste dag. Her ser vi nærmere på hvorfor de to utslippskildene er så ulike å ta tak i.

Bilutslipp er i bunn og grunn et teknologiproblem

La oss begynne med bilen, for den er på mange måter den enkle delen av regnestykket. Når en bensin- eller dieselbil slipper ut CO2, skyldes det at den brenner fossilt drivstoff. Løsningen er da ganske rett fram, i hvert fall i prinsippet: bytt ut forbrenningsmotoren med noe som ikke brenner fossilt drivstoff. En elbil som lades med ren strøm har tilnærmet null utslipp mens den kjører.

Det fine med bilutslipp er at de er det vi kan kalle et teknologiproblem, og teknologi har en tendens til å bli bedre og billigere ganske raskt. Vi trenger ikke endre på hva en bil er eller hva den brukes til – vi bytter bare ut motoren under panseret. Batteriene blir stadig bedre, ladenettet bygges ut, og prisene faller. Norge har kommet langt nettopp fordi denne overgangen er teknisk overkommelig. Vil du lese mer om hvordan dette ser ut på veiene, har vi en egen kategori om bil og veitransport.

Det betyr ikke at det er gratis eller smertefritt, men retningen er klar, og selve utslippet kan i teorien fjernes helt. Det er dette som gjør veitransport til et område mange land satser tungt på først. Transport er uansett en av de store postene i det norske klimaregnskapet, noe du kan lese mer om i artikkelen om hva vi slipper ut mest av i Norge.

Jordbrukets utslipp er først og fremst biologi

Så over til jordbruket, der bildet er et helt annet. En liten del av utslippene her kommer riktignok fra traktorer og maskiner som brenner diesel, og den delen kan vi løse på omtrent samme måte som med bilene. Men det er ikke der hovedutfordringen ligger. Brorparten av jordbrukets klimagassutslipp kommer fra selve den biologiske prosessen ved å produsere mat – og det er noe helt annet enn en motor man kan bytte ut.

De to store gassene her er metan og lystgass, ikke CO2. Drøvtyggere som kyr og sauer produserer metan i fordøyelsen sin og raper det ut, helt naturlig, hele dagen. Gjødsel som ligger og brytes ned slipper ut både metan og lystgass. Og når vi gjødsler jordene, skjer det kjemiske prosesser i jorda som frigjør lystgass. Dette er ikke utslipp fra en tank med drivstoff – det er resultatet av levende dyr og levende jord. Du kan ikke «lade» en ku eller sette jorda i ladekontakten.

I tillegg er disse gassene kraftigere enn CO2. Metan varmer opp atmosfæren langt mer enn CO2 på kort sikt, selv om det slippes ut mindre av den. Vil du forstå hvorfor, kan du lese om hvorfor metan er en kraftig klimagass og om forskjellen på CO2 og metan. Er du usikker på selve grunnbegrepene, kan det også være nyttig å lese hva klimagasser er og hvordan de henger sammen med drivhuseffekten.

Det finnes ingen «elbil» for matproduksjon

Kjernen i problemet er at det ikke finnes én enkelt teknologisk løsning for jordbruket slik elbilen er for veitransporten. Du kan ikke designe en ku som ikke raper metan. Forskere jobber riktignok med tiltak – fôrtilsetninger som demper metanutslippet fra dyrene, smartere gjødselhåndtering, avl og bedre utnyttelse av jorda – men disse gir gradvise forbedringer, ikke et rent kutt til null slik en elbil kan gi.

Så lenge vi spiser kjøtt og melkeprodukter, og så lenge vi dyrker mat i jord som må gjødsles, vil det oppstå utslipp av metan og lystgass. Det ligger i selve naturen til matproduksjonen. Mer om hvordan mat og klima henger sammen finner du i kategorien mat og klima, og om hvordan vi kan dyrke smartere i dyrking og bærekraft.

Mat er en nødvendighet – og full av hensyn

En annen viktig forskjell er at mat ikke er noe vi kan velge bort. Vi kan i prinsippet la bilen stå og ta bussen, sykle eller gå. Men vi må spise, hver dag, hele året. Det gjør jordbruket til en sektor der vi ikke bare kan «skru av» utslippene uten å tenke på konsekvensene.

I tillegg henger jordbruket sammen med en rekke andre hensyn som gjør raske kutt vanskelige. Det handler om matsikkerhet og om å kunne produsere nok mat i eget land. Det handler om levebrødet til bønder og om levende bygder. Og det handler om kulturlandskap og tradisjoner som mange ønsker å ta vare på. Et brått kutt i kjøttproduksjonen ville for eksempel fått store ringvirkninger langt utover klimaregnskapet. Derfor blir endringer i jordbruket nesten alltid et spørsmål om vanskelige avveininger, ikke et enkelt teknologibytte.

Endringene må ofte skje hos oss som spiser

Mens bilutslippene kan kuttes ganske mye uten at vi trenger å endre vanene våre særlig – en elbil kjører jo akkurat som en bensinbil – krever de største kuttene i jordbruket ofte at vi endrer hva vi spiser. Mindre rødt kjøtt og mer plantebasert mat ville redusert utslippene merkbart, men det rører ved kosthold, kultur og personlige preferanser. Slike endringer tar tid og kan ikke vedtas over natten på samme måte som en avgift på fossilbiler.

Dette henger også sammen med det vi kan kalle forbrukssiden av klimaregnskapet. Hvor mye og hva slags mat vi kjøper og kaster, spiller en stor rolle – noe som griper rett inn i temaer som overforbruk. Vil du se det store bildet av hvor de norske utslippene faktisk stammer fra, gir artikkelen om hvor norske klimagassutslipp kommer fra god oversikt.

Kort oppsummert

Bilutslipp er enklere å kutte fordi de stort sett er et teknologiproblem: bytt ut den fossile motoren, så forsvinner utslippet. Jordbrukets utslipp er vanskeligere fordi de kommer fra biologiske prosesser i dyr og jord, fordi de består av kraftige gasser som metan og lystgass uten en enkel teknologisk fiks, fordi mat er en nødvendighet vi ikke kan velge bort, og fordi de største kuttene ofte krever at vi endrer hva vi spiser. Begge deler er viktige for å nå klimamålene – men det er ikke rart at veitransporten har kommet lengst, mens jordbruket regnes som en av de tøffeste nøttene å knekke.