Bifangst er dyr som blir fanget ved et uhell under fiske etter en annen art. En båt kan for eksempel være ute etter torsk, reker eller makrell, men får samtidig opp sjøfugl, småfisk, krabber, hai, skater eller andre arter som ikke var målet med fisket. Dette kan skje både i stort kommersielt fiske og i mindre skala, men det er særlig i store fiskerier at problemet får størst omfang.

For mange høres dette først og fremst ut som et praktisk problem for fiskerne. I virkeligheten er det også et miljøproblem, fordi bifangst kan skade arter, forstyrre økosystemer og gjøre fisket mindre bærekraftig. Når dyr som ikke skulle vært tatt opp dør, blir skadet eller kastes tilbake i havet, kan det påvirke mye mer enn fangsten på den enkelte båten.

For å forstå hvorfor bifangst er så viktig, må man se litt nærmere på hvordan fiske foregår, hvilke arter som blir rammet, og hvorfor det ikke holder å tenke bare på hvor mye av målarten som tas opp. Havet er et sammenkoblet system, og når fiskeredskap fanger bredere enn det som var meningen, kan konsekvensene spre seg langt utover selve fisketuren.

Bifangst betyr ikke bare «litt feil fisk»

Noen tenker at bifangst bare handler om at det kommer opp noen få fisk av feil sort i nota eller trålen. Det kan være en del av bildet, men bifangst er ofte mer alvorlig enn som så. Det kan også dreie seg om unge fisk som ikke har rukket å gyte, truede arter, sjøfugl som setter seg fast, eller marine dyr som blir skadet i møte med redskap de ikke klarer å unngå.

I noen fiskerier består bifangsten mest av andre fiskearter som i teorien kan brukes. I andre tilfeller handler det om arter som ikke har noen kommersiell verdi i det aktuelle fisket, og som derfor kastes tilbake. Da har dyrene blitt fanget, stresset eller drept uten at det gir mat eller nytte.

Det er en viktig grunn til at bifangst blir sett på som sløsing med naturressurser. Havet gir ikke ubegrensede mengder liv, og når dyr dør som en utilsiktet følge av fisket, svekker det grunnlaget for et mer skånsomt og målrettet uttak.

Hvorfor bifangst oppstår

Hovedgrunnen til bifangst er at fiskeredskap ikke alltid skiller godt nok mellom artene i havet. En trål, line, garn eller not er laget for å fange en bestemt art eller gruppe arter, men havet er ikke ordnet i ryddige felt der bare én art oppholder seg om gangen. Mange arter lever i de samme områdene, svømmer i de samme vannlagene eller trekkes mot samme type mat.

Det betyr at redskap som er effektivt for målarten, også kan treffe andre dyr. Nakne fakta i fisket er at det ofte er vanskelig å være helt presis. Jo større fangstmetoden er, og jo mindre selektiv redskapen er, desto større er risikoen for bifangst.

Det varierer også mye mellom fiskerier. Noen former for fiske har relativt lite bifangst, mens andre kan ha et betydelig problem. Forskjellene handler om både redskap, område, sesong, dybde og hvor godt fisket er regulert og kontrollert.

Hvilke arter blir rammet?

Det er lett å tenke at bifangst først og fremst går ut over “annen fisk”, men problemet er bredere enn det. Mange ulike arter kan bli tatt som bifangst. Det gjelder småfisk, ungfisk, bunndyr, hai, skater, sjøfugl, sjøpattedyr og i noen deler av verden også skilpadder.

I norske og nordlige havområder er det særlig relevant å tenke på hvordan ulike fiskearter blandes i fangsten, men også at sjøfugl og marine pattedyr kan bli skadet i redskap. Selv om ikke alle fiskerier har store problemer med dette, viser det hvor lite presist fiske kan bli når redskap møter et rikt og sammensatt havmiljø.

En art trenger heller ikke være truet globalt for at bifangst skal være et problem. Hvis store mengder ungfisk eller bestemte lokale bestander blir tatt opp før de har rukket å reprodusere seg, kan det svekke hele bestanden i området.

Bifangst kan svekke fiskebestander

Noe av det mest alvorlige med bifangst er at den kan redusere framtidige bestander, ikke bare dagens fangst. Hvis fisk som er for liten, for ung eller tilhører en sårbar bestand blir tatt opp og dør, mister havet noe av evnen til å bygge opp nye generasjoner.

Dette er særlig viktig når bifangsten består av ungfisk. Da kan fisket i praksis ta ut dyr før de har rukket å bidra til neste generasjon. Det kan igjen gjøre det vanskeligere å holde bestandene sterke over tid, selv om hovedmålet på papiret er å fiske bærekraftig.

Her er det nyttig å se sammenhengen med forskjellen på overfiske og bærekraftig fiske. Et fiske kan ikke kalles virkelig bærekraftig hvis store mengder bifangst undergraver bestandene eller skader arter som ikke skulle vært tatt.

Det handler også om hele økosystemet

Fiske påvirker ikke bare én art av gangen. Arter i havet er koblet sammen gjennom næringskjeder og samspill. Når bifangst tar ut feil arter, eller store mengder dyr som spiller viktige roller i økosystemet, kan effekten spre seg videre.

Småfisk er for eksempel mat for større fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Bunndyr er viktige for livet på havbunnen. Rovfisk holder andre bestander i balanse. Hvis fisket stadig fanger mer enn det som var tenkt, endres også forholdet mellom artene.

Dette er en viktig grunn til at bifangst ikke bare er et teknisk problem i fiskeriforvaltning. Det er et naturproblem. Jo mer man vet om havet, desto tydeligere blir det at et skånsomt fiske må ta hensyn til helheten, ikke bare til den arten båten håpet å få mest av.

Bifangst er også et spørsmål om matsløsing

Når dyr fanges uten å være ønsket, og deler av fangsten kastes eller går tapt, er det også en form for sløsing. Det gjelder særlig hvis dyrene dør uten å bli brukt til mat eller andre formål. Da har man tatt ut liv fra havet uten at det egentlig kom til nytte.

Dette kan virke ekstra urimelig i en tid der mange er opptatt av hvordan vi skal bruke naturressurser bedre. Havet er en viktig matkilde, men det betyr også at uttaket bør være mest mulig målrettet. Jo høyere bifangsten er, desto vanskeligere er det å si at ressursene utnyttes godt.

Det er også her spørsmålet om sjømat kan være klimavennlig mat blir mer interessant. Sjømat kan være et godt valg i mange sammenhenger, men klima og miljø henger sammen. Hvis fangstmetodene samtidig gir mye bifangst og stor belastning på økosystemene, svekkes bildet av sjømat som et enkelt og uproblematisk alternativ.

Noen fiskemetoder gir større risiko enn andre

Det er stor forskjell på hvor selektive ulike fiskemetoder er. Noen redskapstyper gjør det lettere å styre hva som fanges, mens andre har større risiko for å ta med mye annet. Garn, trål, line og not kan alle ha utfordringer, men på ulike måter.

Bunntrål har lenge vært omdiskutert fordi den ikke bare kan gi bifangst, men også påvirke havbunnen fysisk. Andre redskaper kan ha større risiko for å fange sjøfugl eller marine pattedyr, avhengig av hvordan og hvor de brukes. Derfor finnes det ikke ett enkelt svar på hva som alltid er verst.

Det viktige er at redskap og praksis har mye å si. Små justeringer i masker, rømningsåpninger, lys, kroktyper, dybde og tidspunkt kan noen ganger redusere bifangsten betydelig. Nettopp derfor er tekniske krav og reguleringer så viktige i moderne fiskeriforvaltning.

Bifangst blir ekstra alvorlig når havet allerede er under press

Havet påvirkes ikke bare av fiske. Klimaendringer, oppvarming, forsuring, forurensning og endringer i næringsgrunnlaget gjør mange arter mer sårbare enn før. Når fiskeriene i tillegg fanger dyr som ikke var målet, øker belastningen ytterligere.

Dette gjør at bifangst ikke bør vurderes isolert. En bestand som allerede er under press fra temperaturendringer eller dårligere tilgang på mat, tåler gjerne mindre ekstra dødelighet enn før. Derfor kan bifangst bli et større problem i et hav som er i endring.

Det henger tett sammen med spørsmålet om hvordan klimaendringer påvirker fiskebestander i Norge. Når bestandene flytter på seg, blir mer ustabile eller får dårligere vilkår, blir det enda viktigere at fisket er så presist som mulig.

Hva skjer med bifangsten etter at den er tatt opp?

Hva som skjer videre, varierer mellom fiskerier og arter. Noe bifangst kan leveres og brukes dersom reglene tillater det og dyrene er i en tilstand der det er mulig. I andre tilfeller må den kastes tilbake, og ofte er sjansen for overlevelse da liten.

Selv når bifangst registreres og rapporteres, betyr det ikke at problemet er løst. Registrering er viktig fordi det gir bedre oversikt, men det endrer ikke at dyrene allerede er fanget. Den mest effektive løsningen er som regel å hindre at bifangsten oppstår i utgangspunktet.

Det er derfor forebygging betyr mer enn opprydding. Når fisket blir mer selektivt, reduseres både belastningen på artene og sløsingen med ressurser.

Er bifangst et problem også når fisken er villfanget?

Ja, absolutt. Noen ser for seg at villfanget fisk automatisk er mer naturlig og dermed bedre på alle måter. Men villfanget betyr ikke automatisk skånsomt. Også villfisk kan være knyttet til betydelige miljøutfordringer dersom fisket gir mye bifangst, stor bunnpåvirkning eller høyt drivstofforbruk.

Dette betyr ikke at oppdrett alltid er bedre. Det betyr bare at sammenligningen mellom ulike typer sjømat er mer komplisert enn mange tror. Hver produksjonsform har sine styrker og svakheter, og bifangst er en av faktorene som gjør at villfanget fisk må vurderes mer nyansert.

For den som vil se dette i en større sammenheng, er det nyttig å lese mer om oppdrettslaks sammenlignet med villfanget fisk. Poenget er ikke å kåre én enkel vinner, men å forstå at miljøpåvirkning fra sjømat avhenger av mer enn om fisken er oppdrettet eller vill.

Hvordan kan bifangst reduseres?

Det finnes ikke én løsning som fjerner all bifangst, men mye kan gjøres for å redusere problemet. Mer selektive redskaper er noe av det viktigste. Det samme gjelder bedre overvåking, tydelige regler, stenging av områder i sårbare perioder og krav til rapportering.

Også kunnskap om hvor og når ulike arter oppholder seg er viktig. Hvis fisket tilpasses gytevandringer, trekkmønstre og områder med mye sårbare arter, kan man ofte redusere risikoen for å fange feil dyr. Teknologi og bedre data gjør det lettere enn før, men det krever vilje til å bruke kunnskapen i praksis.

Forvaltningen spiller derfor en stor rolle. Bifangst er ikke et problem som bare kan løses av den enkelte fisker. Det handler om regler, kontroll, insentiver og et system som belønner mer presise og skånsomme metoder.

Hvorfor dette angår flere enn fiskerinæringen

Det kan være lett å tenke at bifangst er et spesialtema for forvaltning, forskere og yrkesfiskere. Men egentlig angår det alle som er opptatt av hav, natur og mat. Når vi spiser sjømat, er vi også en del av etterspørselen som påvirker hvordan havet brukes.

Det betyr ikke at vanlige forbrukere skal sitte med hele ansvaret. Men det betyr at spørsmål om fiskemetoder, ressursbruk og påvirkning på arter faktisk er relevante når man vurderer hvor bærekraftig sjømat er. Jo mer oppmerksomhet bifangst får, desto større er sjansen for at løsninger også blir prioritert.

Det viktigste poenget er kanskje dette: Havet er ikke bare en ressursbank der vi henter ut det vi vil ha. Det er et levende system. Når fisket tar med seg langt mer enn målarten, blir det tydelig hvor vanskelig det er å hente ut mat fra havet uten samtidig å påvirke livet rundt. Nettopp derfor er bifangst ikke bare en sideeffekt. Det er en viktig del av spørsmålet om hvordan havet skal brukes uten at naturen tappes mer enn den tåler.