Norge er en av verdens største eksportører av sjømat, og oppdrettslaks er flaggskipet. Norsk laks sendes til over 100 land, og næringen er en bærebjelke i kystøkonomien. Men er oppdrettslaksen egentlig klimavennlig? Og hvordan står den seg sammenlignet med villfanget fisk? Svaret er mer nyansert enn både tilhengere og kritikere gjerne fremstiller det.

Klimaregnskapet: lavere enn kjøtt, høyere enn villfisk

SINTEF har gjennomført detaljerte livsløpsanalyser av norsk sjømat, og tallene gir et tydelig bilde. Oppdrettslaks gir ved levering til slakteanlegg utslipp tilsvarende omtrent 5,3 kilo CO₂-ekvivalenter per kilo fisk. Inkluderer man transport til europeisk marked – for eksempel en laksefilet levert til grossist i Paris – stiger tallet til rundt 7 kilo CO₂-ekvivalenter per kilo spisbart produkt.

Det er vesentlig lavere enn storfe, som ligger på over 20 kilo CO₂ per kilo kjøtt. Oppdrettslaksen har et utslipp som tilsvarer rundt 20 prosent av storfe, og ligger omtrent på nivå med svinekjøtt – litt lavere eller litt høyere, avhengig av beregningsmetode. I de fleste analyser scorer laksen også bedre enn kylling.

Villfanget fisk ligger enda lavere. Sild og makrell – pelagiske arter som fanges i store volumer med effektive fartøy – har et klimaavtrykk på bare rundt 1 kilo CO₂ per kilo filet. Torsk ligger noe høyere, men fortsatt godt under oppdrettslaksen. Villfisk har jevnt over blitt mer klimavennlig de siste årene, takket være mer drivstoffeffektive fiskefartøy. Oppdrettslaksen har derimot gått i motsatt retning.

Fôret: laksens klimautfordring

Mellom 73 og 80 prosent av det totale klimaavtrykket til en oppdrettslaks stammer fra produksjon og transport av fôret. Det er her den avgjørende forskjellen mellom oppdrett og villfangst ligger: villfisk finner maten sin selv i havet, mens oppdrettslaks fôres med en blanding av marine og vegetabilske råvarer som må produseres, prosesseres og fraktes til anleggene.

I løpet av det siste tiåret har sammensetningen av laksefôret endret seg vesentlig. Andelen marine råvarer – fiskemel og fiskeolje – har gått ned, mens andelen plantebaserte ingredienser har økt til rundt 70 prosent. Det høres kanskje positivt ut, men erstatningen har i stor grad vært soya. Brasiliansk soya er knyttet til avskoging av regnskog og savanne, og når man inkluderer utslipp fra slike arealbruksendringer i klimaregnskapet, øker laksens avtrykk merkbart.

SINTEF-forskerne peker på at endring i fôrsammensetning utgjør det største potensialet for å redusere laksens klimaavtrykk. Mer bruk av lokale råvarer, insektmel, alger og avskjær fra fiskeforedling kan erstatte importert soya og kutte utslippene betydelig. Det er et aktivt forskningsfelt der norske aktører er langt fremme.

Energi og drift: diesel på sjøen

Lakseoppdrett er ingen enormt energikrevende bransje i seg selv, men anleggene ligger ofte langt fra strømnettet. Det har ført til utstrakt bruk av dieselaggregater for å drive fôringsanlegg, lys, kameraer og annet utstyr. Fartøyene som frakter fôr, røkter merdene og transporterer fisken til slakteri, bruker også diesel.

Her pågår det imidlertid en omlegging. Stadig flere anlegg kobles til landstrøm eller bruker hybridløsninger med batteri og diesel. Elektriske arbeidsbåter er under utvikling. Denne elektrifiseringen kan kutte en vesentlig del av de direkte utslippene fra driften, selv om fôret fortsatt vil dominere det totale klimaregnskapet.

Transporten: flyfrakt er jokeren

Norsk laks sendes over hele verden, og transportmetoden avgjør i stor grad det endelige klimaavtrykket. Laks som fraktes med lastebil til Europa, får et relativt beskjedent transporttillegg. Men laks som flyfraktes til Asia eller USA – fersk, aldri fryst, levert innen to dager – får et klimaavtrykk som mangedobles.

Flyfrakt av fersk laks til Shanghai gir et dramatisk høyere utslipp enn en laks på lastebil til Paris. Utfordringen er at markedene som betaler best, ofte er de som ligger lengst unna. Bransjen arbeider med å utvikle innfrysingsteknologi som bevarer kvaliteten slik at fersk laks kan erstattes med frossen – og dermed sendes med skip i stedet for fly. Det er et klimatiltak med stort potensial.

Hvorfor villfisk scorer bedre

Det lave klimaavtrykket til villfanget fisk skyldes først og fremst at den ikke trenger fôr. Sild, makrell, torsk og sei finner maten sin i havet. Det betyr at hele utslippskjeden fra fôrproduksjon – dyrking, prosessering, transport – faller bort. Klimaavtrykket fra villfisk handler nesten utelukkende om drivstofforbruket til fiskefartøyene.

Her er det store variasjoner. Pelagiske arter som sild og makrell fanges i store volumer med relativt lavt drivstofforbruk per kilo fisk. Torsk og andre bunnfiskarter krever mer drivstoff, spesielt i trålefiskeriet. SINTEF-forskerne har beregnet at dersom all torsk ble fanget av de mest drivstoffeffektive fartøyene, kunne det samlede klimaavtrykket fra fiskeri til levering i Europa bli nær halvert.

Men villfisk har en grunnleggende begrensning: den kan ikke skaleres opp. Villfiskebestandene er begrenset av naturens produksjonsevne, og bærekraftig fiske forutsetter at vi ikke tar ut mer enn bestandene tåler. Oppdrett, derimot, kan i prinsippet øke produksjonen for å møte voksende etterspørsel – og det er mye av begrunnelsen for næringens eksistens.

Laksens biologiske fortrinn

Oppdrettslaks har noen grunnleggende biologiske fordeler sammenlignet med landbasert husdyrproduksjon. Laksen er vekselvarm – den har samme temperatur som vannet og trenger ikke bruke energi på å holde seg varm. Den lever i vann og trenger ikke bruke energi på å holde seg oppreist mot tyngdekraften. Og den beveger seg lite i merden, noe som betyr at nesten all energien fra fôret går til vekst.

Resultatet er at laks omdanner fôr til spiselig kjøtt langt mer effektivt enn kylling, gris eller storfe. Det kreves omtrent 1,2 kilo fôr for å produsere 1 kilo laks, sammenlignet med rundt 2 kilo for kylling og 6 til 8 kilo for storfe. Denne fôreffektiviteten er den viktigste grunnen til at sjømat kan være klimavennlig mat – selv om fôret i seg selv har et avtrykk.

Miljøutfordringene utover klima

Klimaavtrykket er bare én del av bildet. Oppdrettsnæringen har betydelige miljøutfordringer som ikke fanges opp i CO₂-tallene. Lakselus er den kanskje mest kjente – parasitten sprer seg fra oppdrettsmerder til vill laksefisk og kan svekke og drepe smolt på vei ut i havet. Rømt oppdrettslaks blander seg med villaks og påvirker de ville bestandenes genetiske tilpasning. Og utslipp av fôrrester, ekskrementer og kjemikalier fra merdene påvirker miljøet i fjorder og kystområder.

Disse utfordringene er ikke direkte klimarelaterte, men de er viktige for en helhetlig vurdering av oppdrettslaksens bærekraft. En næring som løser sitt klimaavtrykk men ødelegger lokale økosystemer, er ikke bærekraftig i ordets egentlige forstand.

Klimaendringer påvirker også fisken

Ironisk nok påvirkes både villfisk og oppdrettslaks av de klimaendringene matproduksjon bidrar til. Varmere havtemperaturer endrer fiskebestandenes utbredelse og vandringsmønstre. Noen arter flytter nordover for å finne kaldere vann, noe som endrer forutsetningene for både fiskeri og oppdrett. Surere hav kan påvirke planktonproduksjonen som hele det marine næringsnettet bygger på. For oppdrettsnæringen kan høyere sjøtemperaturer gi økt sykdomspress og dårligere vekstforhold.

Hva bør du velge?

Rent klimamessig er villfanget fisk – særlig sild, makrell og andre pelagiske arter – det klart beste valget blant animalske proteinkilder. Oppdrettslaks er vesentlig bedre enn rødt kjøtt, men ligger høyere enn villfisk og på linje med svinekjøtt.

For den som vil gjøre bevisste valg, handler det om mer enn bare CO₂-tall. Hvilken art er det? Hvordan er den fanget eller produsert? Hvor langt har den reist, og med hvilket transportmiddel? En frossen makrellfilet fra Nordsjøen transportert med lastebil har et radikalt lavere klimaavtrykk enn en fersk laksefilet fløyet fra Norge til Tokyo.

Norsk sjømat – både villfanget og oppdrettet – har i det store og hele et lavere klimaavtrykk enn landbasert kjøttproduksjon. At vi spiser mer fisk og mindre rødt kjøtt, er et av de tydeligste grepene Klimakur 2030 peker på for å kutte utslipp fra norsk matforbruk. Men innenfor sjømatkategorien er det store forskjeller – og det er verdt å vite hvilke.