Hvert år får rundt 200 nye arter status som fremmede i Norge. De kommer med importerte planter, i ballastvann fra skip, som blindpassasjerer i jord og trevirke, eller ved at noen bevisst setter dem ut. Noen er ufarlige. Andre forandrer hele økosystemer. I dag har Artsdatabanken risikovurdert 2342 fremmede arter i norsk natur, og av disse utgjør 441 en høy eller svært høy økologisk risiko.

Fremmede arter er en av de fem hovedtruslene mot biologisk mangfold globalt, sammen med arealendringer, forurensning, klimaendringer og overhøsting. I Norge er problemet voksende, og klimaendringene gjør det verre.

Hva er en fremmed art?

En art regnes som fremmed hvis den har kommet til et område med menneskelig hjelp og ikke naturlig hører til der. Det kan være planter som er importert til hager, dyr som er satt ut for jakt eller oppdrett, eller organismer som har fulgt med som uønskede passasjerer i handel og transport.

Ikke alle fremmede arter er skadelige. Mange lever stille og rolig uten å forstyrre stedegne arter i nevneverdig grad. Problemet oppstår når en fremmed art sprer seg raskt, mangler naturlige fiender og utkonkurrerer de artene som allerede lever der. Da kalles den invaderende, og konsekvensene kan bli alvorlige.

Brunskogsneglen: hagenes plage

Brunskogsneglen er trolig den fremmede arten flest nordmenn har et forhold til – og det er sjelden et positivt et. Arten ble første gang registrert i Norge på slutten av 1980-tallet, trolig innført med importerte planter. Siden har den spredd seg over store deler av landet, fra kysten av Sør-Norge til Trøndelag og innover i innlandet.

Hvert individ kan produsere opptil 400 egg i løpet av en sommer. Brunskogsneglen er nesten altetende og gjør stor skade på hageplanter, grønnsaker, jordbær og gress. Men den er mer enn et irritasjonsmoment for hageeiere. I områder der brunskogsneglen har etablert seg, går bestanden av den stedegne svartskogsnegl tilbake. Den mer aggressive brunskogsneglen dreper sin slektning, og det er også påvist hybridisering mellom de to artene – en form for genetisk forurensning der den stedegne arten langsomt utviskes.

Hvordan bli kvitt brunsnegler med naturlige midler?

Stillehavsøsters: den skarpe inntrengeren

Langs kysten av Sør-Norge har stillehavsøsters etablert seg over stadig større områder. Arten stammer opprinnelig fra Stillehavet, men ble innført til Europa for oppdrett og har siden spredd seg på egen hånd. Den fester seg på stein, berg og brygger i tidevannssonen og danner tette kolonier som endrer hele leveområdet.

Stillehavsøstersen konkurrerer med stedegne arter som blåskjell og flatøsters om plass og næring. De skarpe skjellkantene gjør strender og svaberg ubehagelige å ferdes på. I flere kommuner langs Oslofjorden og Skagerrak arrangeres det dugnader for å fjerne østersen, men arbeidet er ressurskrevende og arten fortsetter å spre seg nordover etter hvert som havet blir varmere.

Pukkellaks: invasjonen fra øst

Pukkellaksen er en stillehavslaks som ble satt ut i elver på Kolahalvøya i Russland på 1950- og 60-tallet. Derfra har den spredd seg vestover til norske elver, og invasjonen tiltar kraftig. Bare i 2023 ble over 157 000 pukkellaks fanget og avlivet i norske vassdrag.

Pukkellaksen gyter og dør i elvene, og de store mengdene døde fisk endrer vannkjemien og forstyrrer forholdene for stedegne arter som atlantisk laks, sjøørret og elvemusling. Pukkellaksen konkurrerer også om gyteplasser. Myndighetene har bygget midlertidige fiskesperrer i en rekke elver – særlig i Finnmark – der stedegne arter slippes gjennom mens pukkellaksen fanges. Men omfanget av invasjonen gjør det til en stadig mer krevende oppgave.

Sitkagran: treet som overtar kysten

Ikke alle fremmede arter er dyr. Sitkagran er et nordamerikansk treslag som ble plantet i stor skala langs norskekysten fra 1950-tallet og utover, som del av skogreisingsarbeidet. Totalt er det plantet sitkagran på nesten 500 000 dekar i Norge. Treet vokser raskt og produserer mye tømmer, men det har en problematisk egenskap: det sprer seg.

I de ytre kystområdene på Vestlandet og i Nord-Norge etablerer sitkagran seg i naturtyper som kystlynghei, myr og åpen kystmark – naturtyper som allerede er under press og som huser mange truede arter. Sitkagran er vurdert til svært høy risiko på Fremmedartslista. Når den etablerer seg i åpne landskap, endrer den hele vegetasjonsstrukturen og skyggelegger ut de artene som er tilpasset lys og åpent terreng.

Hagerømlinger: den skjulte trusselen

En overraskende stor andel av de fremmede artene i Norge er planter som opprinnelig ble importert til hager og parker. Av de 2342 artene som er risikovurdert, er planter den klart største gruppen, og 80 prosent av de fremmede planteartene er hagerømlinger.

Arter som parkslirekne, tromsøpalme, kanadagullris og rynkerose har alle forvillet seg fra hager og ut i norsk natur, der de danner tette bestander som kveler stedegne planter. Parkslirekne er et særlig vanskelig tilfelle – den sprer seg via rotsystemet, kan vokse gjennom asfalt, og er nesten umulig å bli kvitt når den først har etablert seg.

Mange hageeiere er ikke klar over at plantene de setter ut, kan bli et problem. Når hageavfall med frø eller rotbiter dumpes i naturen – noe som skjer overraskende ofte – gir det fremmede arter en snarvei rett inn i sårbare naturområder, inkludert våtmarker og annen verdifull natur.

Klimaendringene gjør problemet verre

Fremmede arter og klimaendringer forsterker hverandre. Et varmere klima med mildere vintre og lengre vekstsesong gjør det enklere for arter fra sørligere strøk å overleve i Norge. Planter og insekter som tidligere ikke tålte norske vintre, kan nå klare seg – og noen av dem sprer seg raskt.

Stillehavsøstersen er et godt eksempel. Den trenger varme somre for å reprodusere seg, og etter hvert som havtemperaturen stiger, endres forholdene for norsk natur og dyreliv på måter som gjør kysten mer gjestfri for fremmede marine arter. Samtidig svekkes stedegne arter som allerede er presset av andre faktorer, noe som gir nykommerne enda bedre fotfeste.

Klimaendringene bringer også med seg nye sykdommer og parasitter. Sopp og insekter som trives i varmere klima, får bedre betingelser i norsk skog. Granbarkbillen, som riktignok er en stedegen art, får kraftigere utbrudd i varme somre, og forskere peker på at nye skadeorganismer kan følge etter fra sør.

Forebygging er billigst

Det mest effektive tiltaket mot fremmede arter er å hindre at de kommer hit i utgangspunktet. Når en invaderende art først har etablert seg og spredd seg over store områder, er det ekstremt kostbart – og ofte umulig – å bli kvitt den. Den globale årlige kostnaden knyttet til skadelige fremmede arter er anslått til 423 milliarder amerikanske dollar, og beløpet har firedoblet seg siden 1970.

I Norge reguleres fremmede arter gjennom forskrift om fremmede organismer. Det er forbudt å importere, omsette og sette ut en rekke arter, og fra 2025 er alle virksomheter som kan medføre spredning av fremmede organismer, pålagt å ha internkontrollrutiner for dette.

Men mye av ansvaret ligger også hos enkeltpersoner. Du kan bidra ved å ikke dumpe hageavfall i naturen, ved å velge stedegne planter fremfor kjente hagerømlinger, ved å vaske båten mellom ulike farvann for å unngå å spre marine arter, og ved å rapportere funn av fremmede arter til Artsdatabanken. Det er de små, daglige valgene som avgjør om en art får fotfeste – eller stoppes i tide.