Hva er biologisk mangfold og hvorfor er det viktig for klimaet?

Biologisk mangfold er variasjonen i livet: gener, arter og naturtyper. Det er viktig for klimaet fordi intakt natur som myr, skog og havbunn lagrer store mengder karbon. Når naturen ødelegges, slipper karbonet ut, og klimaendringene gjør igjen naturen mer sårbar.

Naturen rundt oss er bygget opp av et ufattelig antall livsformer som alle henger sammen. Når vi snakker om biologisk mangfold, handler det om hele denne rikdommen – fra bakterier i jorda til hvaler i havet, fra torvmose på myra til gammel furuskog i Østmarka. Det handler om variasjonen mellom arter, variasjonen innenfor hver enkelt art, og mangfoldet av naturtyper de lever i.

I Norge finnes titusenvis av kjente arter av planter, dyr og sopp, og mange arter – særlig insekter, sopp og mikroorganismer – er fortsatt ikke oppdaget eller beskrevet. Bare til den siste rødlista ble 23 405 arter vurdert. Med myr, kyst, fjell og gammel skog har vi også naturtyper som er sjeldne i resten av Europa. Det er en artsrikdom som kanskje overrasker mange, men som samtidig gjør at vi har et stort ansvar.

Og det ansvaret tar vi ikke godt nok vare på. Ifølge Norsk rødliste for arter 2021 er 2 752 arter truet i Norge, og 107 arter er regionalt utdødd – i tillegg er 40 kritisk truede arter merket «trolig utdødd». Fra 2015 til 2021 gikk 333 arter fra livskraftig til rødlistet, mens 309 gikk ut av lista – men mange av endringene skyldes bedre kunnskap, og ikke nødvendigvis reell endring i naturen. Neste rødliste for arter kommer i 2027. Mer om hvilke arter det gjelder, finner du i oversikten over truede arter i Norge.

Tre nivåer av mangfold

Biologisk mangfold beskrives gjerne gjennom tre nivåer. Det første er det genetiske mangfoldet – variasjonen i arvematerialet innenfor én og samme art. Denne variasjonen er avgjørende for om en art klarer å tilpasse seg endringer i miljøet. Noen individer tåler tørke bedre, andre takler kulde. Uten genetisk variasjon har arten ingen buffer mot det uforutsette.

Det andre nivået er artsmangfoldet, altså antallet ulike arter i et område. Et korallrev har et enormt artsmangfold, mens en nyanlagt granplantasje har et ganske beskjedent et.

Det tredje nivået er økosystemmangfoldet – variasjonen av naturtyper som finnes i et landskap. Fra våtmark og myr til skog, fjell, kyst og kulturlandskap. Hvert økosystem opprettholder sine egne økologiske prosesser, og det er samspillet mellom dem som gir naturen motstandskraft.

Naturens tjenester til oss

Det er lett å tenke på biologisk mangfold som noe som bare handler om å bevare sjeldne arter. Men verdien strekker seg langt utover det. Økosystemene gir oss det fagfolk kaller økosystemtjenester – alt fra mat, rent vann og medisiner til pollinering av planter, flomdemping og rensing av luft. Uten bier og andre pollinatorer ville store deler av matproduksjonen kollapse. Uten sopp og mikroorganismer i jorda ville døde planter hope seg opp uten å bli brutt ned.

Mange av disse tjenestene er så grunnleggende at vi knapt tenker over dem. Vi tar det for gitt at myra holder på vannet under kraftig nedbør, at skogen renser luften, at jordsmonnet omdanner organisk materiale til næring for neste generasjon planter. Men disse prosessene er avhengige av at økosystemene fungerer, og de fungerer bare når det biologiske mangfoldet er intakt.

Hvorfor mangfold og klima henger uløselig sammen

Sammenhengen mellom biologisk mangfold og klima går begge veier. Klimaendringer truer arter og økosystemer. Samtidig svekker tap av mangfold naturens evne til å dempe klimaendringene. Det er en ond sirkel der den ene krisen forsterker den andre.

Intakte økosystemer er blant våre viktigste karbonlagre. Skog, myr, havbunn og jordsmonn holder på enorme mengder karbon som er bygget opp over hundrevis og tusenvis av år. Når disse økosystemene ødelegges eller forringes, frigjøres karbonet som CO₂ til atmosfæren. Samtidig mister vi naturens evne til å fange opp mer karbon i fremtiden.

FNs klimapanel og naturpanel har slått dette fast i klare ordelag: klimakrisen kan ikke løses uten at vi samtidig løser naturkrisen.

Myra – et karbonlager vi undervurderer

Et av de mest slående eksemplene på koblingen mellom mangfold og klima er myra. Ifølge FNs miljøprogram (UNEP, 2022) dekker torvmark bare 3–4 prosent av landjorda globalt, men inneholder dobbelt så mye karbon som alle verdens skoger til sammen. Også i Norge er myrene store karbonlagre, men anslagene for hvor mye de lagrer, spriker, og vi oppgir derfor ikke et eget tall her. Myrene er behandlet grundigere i artikkelen om våtmarker og klima.

Torv vokser maksimalt én millimeter per år. En tre meter dyp myr er altså rundt tre tusen år gammel. All den tiden har den samlet opp og lagret karbon, lag på lag. Så lenge myra er vannmettet, forblir karbonet trygt lagret. Men når myra grøftes eller bygges ned, slipper det inn luft, nedbrytningen starter, og CO₂ strømmer ut.

Norske myrer har vært under hardt press lenge. Siden 1700-tallet er enorme arealer blitt grøftet og drenert for jordbruk og skogreising. Nydyrking av myr har vært forbudt siden 2. juni 2020 (forskrift om nydyrking § 5a), men kommunen kan gi dispensasjon i særlige tilfeller, og presset fra veier, hytter og annen utbygging fortsetter. Miljødirektoratet anslår at nedbygging av natur i Norge gir utslipp på om lag 1,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året.

Myra er også et levested for et rikt mangfold av spesialiserte arter. På Rødlista for naturtyper 2025 er 34 av 47 vurderte naturtyper i våtmarkssystemer rødlistet, og 17 av dem er truet. Når vi ødelegger myra, mister vi altså både et karbonlager og et levested – dobbelt tap.

Skogen som klimabuffer

Norsk skog er en del av det boreale skogbeltet, som strekker seg rundt hele den nordlige halvkule og utgjør et av verdens viktigste karbonlagre. Skogen binder CO₂ gjennom fotosyntese og lagrer karbon i trær, røtter, strølag og jordsmonn. Gammelskog er særlig verdifull fordi den har hatt tid til å bygge opp store karbonlagre over lang tid.

Men lite av norsk skog er urørt. Store arealer er blitt erstattet med produksjonsskog, som gjerne består av én treslag i samme alder, plantet i rette rader. Slik skog mangler ofte døde trær, noe som paradoksalt nok er blant det mest levende vi finner i skogen. Tusenvis av arter i Norge lever i eller av død ved – insekter, sopp, lav, moser og fugler som hakkespetter.

Skog er den naturtypen som huser flest truede arter i Norge – nesten halvparten av de truede artene lever helt eller delvis i skog. Og Naturindeksen fra 2025 viser at skog og åpent lavland har de laveste tilstandsverdiene av alle økosystemer. Når vi flatehogger gammelskog og erstatter den med monokultur, mister vi karbon – og vi fjerner livsgrunnlaget for tusenvis av arter. Hvor mye CO₂ skogen binder, og hvorfor opptaket har gått ned, står i artikkelen om skogen i Norge og CO₂.

Havet tar opp CO₂ – men til en pris

Havet er en sentral del av klimasystemet. Det tar opp omtrent en fjerdedel av all CO₂ vi slipper ut, noe som demper den globale oppvarmingen. Men denne tjenesten har en bakside: jo mer CO₂ havet absorberer, jo surere blir det.

Havforsuring truer arter som er avhengige av karbonat for å bygge skall og skjeletter – blant annet koraller, skjell og plankton. FNs klimapanel anslo i spesialrapporten om 1,5 grader (2018) at korallrevene vil gå tilbake med ytterligere 70 til 90 prosent ved 1,5 graders global oppvarming. Norges kaldtvannskorallrev er også sårbare, fordi kaldt vann tar opp mer CO₂ enn varmt.

Når korallrevene forsvinner, forsvinner også de tusenvis av artene som lever der. Det har ringvirkninger oppover i næringskjedene. Og det reduserer havets evne til å fortsette å fungere som karbonsluk.

Når artene flytter på seg

Klimaendringene tvinger arter til å flytte seg mot polene eller høyere opp i terrenget for å finne levelige temperaturer. I Norge har årsmiddeltemperaturen steget med omtrent 1,4 °C fra 1901 til 2024, og vekstsesongen er blitt lengre (Klima i Norge 2025). Vi ser at bjørkeskoggrensen kryper oppover i fjellet, og at nye insektarter etablerer seg fra sør.

For noen arter kan dette virke positivt på kort sikt. Varmere hav i Barentshavet gir torsken større områder å bre seg ut på, og makrellfangster i Nordland er blitt vanlige – noe som var uhørt for bare ti-femten år siden.

Men medaljen har en tydelig bakside. Arter med spesialiserte krav til miljøet – de som er avhengige av bestemte temperaturer, bestemte vertsplanter eller bestemte snøforhold – kan ikke uten videre flytte. Fjellreven er et eksempel. Den er tilpasset et arktisk klima, og rødreven, som trives bedre i varmere forhold, presser seg stadig lenger opp i fjellet og konkurrerer om de samme ressursene.

Et annet problem er at artene i et økosystem ikke nødvendigvis flytter i samme tempo. Planter som begynner å blomstre tidligere på grunn av varmere vår, risikerer å blomstre før pollinatorene er på plass. Resultatet kan bli færre frø, mindre frukt og mindre mat for artene lenger opp i næringskjeden. Slike forskyvninger i timing – det forskere kaller fenologisk mismatch – kan få store konsekvenser for hele økosystemer.

Arealendringer er hovedtrusselen

Selv om klimaendringer er en voksende trussel, er det fortsatt arealendringer som er den klart viktigste årsaken til at arter havner på rødlista i Norge. Ni av ti truede arter er påvirket av at leveområdene deres endres eller forsvinner.

Naturen bygges ned bit for bit. En hytte her, en vei der, en parkeringsplass, et vindkraftanlegg, et hyttefelt. Hvert enkelt inngrep kan virke lite, men summen er enorm – se hvordan naturtapet i Norge skjer bit for bit. Og det er ofte de mest artsrike og karbonrike naturtypene – gammelskog, myr, kulturlandskap, kystområder – som er under størst press.

FNs naturpanel har identifisert fem hovedtrusler mot biologisk mangfold globalt, og alle fem skyldes menneskelig aktivitet: arealendringer, overhøsting, forurensning, klimaendringer og fremmede arter. I Norge er arealendringer den desidert største. Det innebærer at mye av løsningen ligger i hvordan vi forvalter arealene våre – og at vi slutter å ta naturen for gitt i lokale utbyggingsbeslutninger.

Naturindeksen viser tydelig nedgang

I november 2025 kom en ny utgave av Naturindeks for Norge, som måler tilstanden til det biologiske mangfoldet i syv hovedøkosystemer: hav, kyst, ferskvann, våtmark, skog, åpent lavland og fjell. Hvert økosystem får en verdi mellom 0 (ødelagt) og 1 (intakt). Resultatene var nedslående.

Skog og åpent lavland fikk de laveste verdiene, begge 0,45. Kystområdene viste en jevn nedgang over tid, særlig i Sør-Norge. Våtmark er fortsatt sterkt påvirket av historisk drenering og har en svakt nedadgående trend. I fjellet gir mildere og kortere vintre utfordringer for arter som villrein, samtidig som konkurrerende arter fra lavlandet trekker oppover.

Ferskvann (0,79), kyst (0,77) og hav (0,73) fikk de høyeste verdiene, mens våtmark (0,64) og fjell (0,57) hadde best tilstand av økosystemene på land. Selv der er utviklingen ikke uproblematisk. Klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor både langs kysten og i havet. Naturindeks 2025 er den siste i sin nåværende form; framover skal den inngå i fagsystemet for økologisk tilstand og i Norges naturregnskap.

Bevaring av natur er klimapolitikk

En av de viktigste erkjennelsene de siste årene er at naturvern og klimapolitikk ikke kan behandles som to separate ting. Å bevare intakte økosystemer er i seg selv et klimatiltak, fordi det hindrer utslipp fra naturlige karbonlagre. Å restaurere ødelagt natur – for eksempel å tette grøfter i drenert myr – er både et naturmangfoldtiltak og et klimatiltak.

Men her oppstår det også dilemmaer. Utbygging av fornybar energi – vindkraft, solcelleparker – krever arealer og kan gå på bekostning av biologisk mangfold. Klimautvalget 2050 har pekt på at klimagevinsten fra slike tiltak må veies opp mot utslipp fra endret arealbruk og tap av naturverdier. Hvis vi bygger et vindkraftanlegg på en myr, kan klimaregnskapet ende i minus.

Derfor har flere fagmiljøer tatt til orde for arealnøytralitet – et prinsipp om at nedbygging av et naturområde må kompenseres med restaurering av et tilsvarende areal et annet sted. Det er ingen perfekt løsning, for noen naturtyper – som gammelskog og dype myrer – lar seg ikke gjenskape innenfor noen menneskelig tidshorisont. Men prinsippet tvinger frem en bevissthet om at natur har en verdi som ikke kan ignoreres.

Hva kan vi gjøre?

På nasjonalt nivå handler det om strengere vern av de mest verdifulle naturområdene, restaurering av ødelagt natur og en arealforvaltning som tar hensyn til både klima og biologisk mangfold. Den globale naturavtalen fra 2022 har som mål at minst 30 prosent av land og 30 prosent av hav globalt skal være bevart gjennom vern eller andre effektive arealbaserte bevaringstiltak innen 2030. Norges nasjonale mål gjelder 30 prosent av landarealet inkludert Svalbard og Jan Mayen – for havet har Norge ikke satt noe tallfestet mål. Ved utgangen av 2025 var 17,8 prosent av landarealet og 4,6 prosent av havet innenfor territorialgrensen i Fastlands-Norge vernet. Se hva naturavtalen og 30-prosentmålet betyr i praksis.

Men ansvaret stopper ikke hos politikerne. Lokale beslutninger om arealbruk – i kommunestyrer, i reguleringsplaner, i dispensasjonssaker – har til sammen enorm betydning. Det er i disse beslutningene mye av naturtapet skjer, og det er der mye av løsningen finnes.

Som enkeltpersoner kan vi bidra ved å la hagen være litt villere, unngå å kjøpe torvjord (som hentes fra myr), støtte organisasjoner som jobber med naturvern, og ikke minst: bry oss om hva som skjer med naturen i nærmiljøet. Biologisk mangfold er ikke et abstrakt begrep. Det er torvmosen i myra bak huset, humla i hagen, eiketreet i parken og torsken i fjorden. Og det vi gjør med dem, avgjør deres fremtid – og også vår egen.