Naturen rundt oss er bygget opp av et ufattelig antall livsformer som alle henger sammen. Når vi snakker om biologisk mangfold, handler det om hele denne rikdommen – fra bakterier i jorda til hvaler i havet, fra torvmose på myra til gammel furuskog i Østmarka. Det handler om variasjonen mellom arter, variasjonen innenfor hver enkelt art, og mangfoldet av naturtyper de lever i.

I Norge alene finnes anslagsvis 72 000 kjente arter av planter og dyr. Rundt 25 000 arter er fortsatt ikke oppdaget eller beskrevet. Vi har 6 til 10 prosent av alle mose- og lavarter i verden, og hele 55 av 58 europeiske torvmosearter vokser her. Det er en artsrikdom som kanskje overrasker mange, men som samtidig gjør at vi har et stort ansvar.

Og det ansvaret tar vi ikke godt nok vare på. I dag er 2752 arter klassifisert som truet i Norge. 112 arter har allerede dødd ut siden 1800. Trenden går feil vei – mellom 2015 og 2021 kom det flere arter inn på rødlista enn det gikk ut.

Tre nivåer av mangfold

Biologisk mangfold beskrives gjerne gjennom tre nivåer. Det første er det genetiske mangfoldet – variasjonen i arvematerialet innenfor én og samme art. Denne variasjonen er avgjørende for om en art klarer å tilpasse seg endringer i miljøet. Noen individer tåler tørke bedre, andre takler kulde. Uten genetisk variasjon har arten ingen buffer mot det uforutsette.

Det andre nivået er artsmangfoldet, altså antallet ulike arter i et område. Et korallrev har et enormt artsmangfold, mens en nyanlagt granplantasje har et ganske beskjedent et.

Det tredje nivået er økosystemmangfoldet – variasjonen av naturtyper som finnes i et landskap. Fra våtmark og myr til skog, fjell, kyst og kulturlandskap. Hvert økosystem opprettholder sine egne økologiske prosesser, og det er samspillet mellom dem som gir naturen motstandskraft.

Naturens tjenester til oss

Det er lett å tenke på biologisk mangfold som noe som bare handler om å bevare sjeldne arter. Men verdien strekker seg langt utover det. Økosystemene gir oss det fagfolk kaller økosystemtjenester – alt fra mat, rent vann og medisiner til pollinering av planter, flomdemping og rensing av luft. Uten bier og andre pollinatorer ville store deler av matproduksjonen kollapse. Uten sopp og mikroorganismer i jorda ville døde planter hope seg opp uten å bli brutt ned.

Mange av disse tjenestene er så grunnleggende at vi knapt tenker over dem. Vi tar det for gitt at myra holder på vannet under kraftig nedbør, at skogen renser luften, at jordsmonnet omdanner organisk materiale til næring for neste generasjon planter. Men disse prosessene er avhengige av at økosystemene fungerer, og de fungerer bare når det biologiske mangfoldet er intakt.

Hvorfor mangfold og klima henger uløselig sammen

Sammenhengen mellom biologisk mangfold og klima går begge veier. Klimaendringer truer arter og økosystemer. Samtidig svekker tap av mangfold naturens evne til å dempe klimaendringene. Det er en ond sirkel der den ene krisen forsterker den andre.

Intakte økosystemer er blant våre viktigste karbonlagre. Skog, myr, havbunn og jordsmonn holder på enorme mengder karbon som er bygget opp over hundrevis og tusenvis av år. Når disse økosystemene ødelegges eller forringes, frigjøres karbonet som CO₂ til atmosfæren. Samtidig mister vi naturens evne til å fange opp mer karbon i fremtiden.

FNs klimapanel og naturpanel har slått dette fast i klare ordelag: klimakrisen kan ikke løses uten at vi samtidig løser naturkrisen.

Myra – et karbonlager vi undervurderer

Et av de mest slående eksemplene på koblingen mellom mangfold og klima er myra. Myrer utgjør bare tre prosent av landjorda globalt, men inneholder dobbelt så mye karbon som alle verdens skoger til sammen. I Norge er det estimert at myrene lagrer rundt 1000 millioner tonn karbon – det tilsvarer omtrent 3670 millioner tonn CO₂.

Torv vokser maksimalt én millimeter per år. En tre meter dyp myr er altså rundt tre tusen år gammel. All den tiden har den samlet opp og lagret karbon, lag på lag. Så lenge myra er vannmettet, forblir karbonet trygt lagret. Men når myra grøftes eller bygges ned, slipper det inn luft, nedbrytningen starter, og CO₂ strømmer ut.

Norske myrer har vært under hardt press lenge. Siden 1700-tallet er enorme arealer blitt grøftet og drenert for jordbruk og skogreising. I perioden 1990 til 2019 ble 20 000 dekar myr bygget ned, og 80 000 dekar torvmark gikk tapt. De årlige klimagassutslippene fra drenert myr i Norge er estimert til 5,5 millioner tonn CO₂. Grøfting av myr til nydyrking ble riktignok forbudt i 2020, men presset fra veier, hytter og annen utbygging fortsetter.

Myra er også et levested for et rikt mangfold av spesialiserte arter. Over 500 rødlistede arter holder til i våtmark. Hele to tredjedeler av naturtypene i myr er på rødlista fra 2025. Når vi ødelegger myra, mister vi altså både et karbonlager og et levested – dobbelt tap.

Skogen som klimabuffer

Norsk skog er en del av det boreale skogbeltet, som strekker seg rundt hele den nordlige halvkule og utgjør et av verdens viktigste karbonlagre. Skogen binder CO₂ gjennom fotosyntese og lagrer karbon i trær, røtter, strølag og jordsmonn. Gammelskog er særlig verdifull fordi den har hatt tid til å bygge opp store karbonlagre over lang tid.

Men bare 1,7 prosent av norsk skog er klassifisert som urskog. Store arealer er blitt erstattet med produksjonsskog, som gjerne består av én treslag i samme alder, plantet i rette rader. Slik skog mangler ofte døde trær, noe som paradoksalt nok er blant det mest levende vi finner i skogen. Mellom 6000 og 7000 arter i Norge lever i eller av død ved – insekter, sopp, lav, moser og fugler som hakkespetter.

Skog er den naturtypen som huser flest truede arter i Norge. Og Naturindeksen fra 2025 viser at skog og åpent lavland har de laveste tilstandsverdiene av alle økosystemer. Når vi flatehogger gammelskog og erstatter den med monokultur, mister vi ikke bare karbon – vi fjerner livsgrunnlaget for tusenvis av arter.

Havet tar opp CO₂ – men til en pris

Havet spiller en avgjørende rolle i klimasystemet. Det tar opp omtrent en fjerdedel av all CO₂ vi slipper ut, noe som demper den globale oppvarmingen. Men denne tjenesten har en bakside: jo mer CO₂ havet absorberer, jo surere blir det.

Havforsuring truer arter som er avhengige av karbonat for å bygge skall og skjeletter – blant annet koraller, skjell og plankton. FNs klimapanel anslår at 70 til 90 prosent av verdens varmtvannskorallrev vil ødelegges ved 1,5 graders global oppvarming. Norges kaldtvannskorallrev er også sårbare, fordi kaldt vann tar opp mer CO₂ enn varmt.

Når korallrevene forsvinner, forsvinner også de tusenvis av artene som lever der. Det har ringvirkninger oppover i næringskjedene. Og det reduserer havets evne til å fortsette å fungere som karbonsluk.

Når artene flytter på seg

Klimaendringene tvinger arter til å flytte seg mot polene eller høyere opp i terrenget for å finne levelige temperaturer. I Norge ser vi allerede at bjørkeskoggrensen kryper oppover i fjellet, at vekstsesongen er blitt 10 til 20 dager lengre de siste 40 årene, og at nye insektarter etablerer seg fra sør.

For noen arter kan dette virke positivt på kort sikt. Varmere hav i Barentshavet gir torsken større områder å bre seg ut på, og makrellfangster i Nordland er blitt vanlige – noe som var uhørt for bare ti-femten år siden.

Men medaljen har en tydelig bakside. Arter med spesialiserte krav til miljøet – de som er avhengige av bestemte temperaturer, bestemte vertsplanter eller bestemte snøforhold – kan ikke bare flytte. Fjellreven er et eksempel. Den er tilpasset et arktisk klima, og rødreven, som trives bedre i varmere forhold, presser seg stadig lenger opp i fjellet og konkurrerer om de samme ressursene.

Et annet problem er at artene i et økosystem ikke nødvendigvis flytter i samme tempo. Planter som begynner å blomstre tidligere på grunn av varmere vår, risikerer å blomstre før pollinatorene er på plass. Resultatet kan bli færre frø, mindre frukt og mindre mat for artene lenger opp i næringskjeden. Slike forskyvninger i timing – det forskere kaller fenologisk mismatch – kan få store konsekvenser for hele økosystemer.

Arealendringer er hovedtrusselen

Selv om klimaendringer er en voksende trussel, er det fortsatt arealendringer som er den klart viktigste årsaken til at arter havner på rødlista i Norge. Ni av ti truede arter er påvirket av at leveområdene deres endres eller forsvinner.

Naturen bygges ned bit for bit. En hytte her, en vei der, en parkeringsplass, et vindkraftanlegg, et hyttefelt. Hvert enkelt inngrep kan virke lite, men summen er enorm. I løpet av fem år ble det registrert 44 000 naturinngrep i Norge. Og det er ofte de mest artsrike og karbonrike naturtypene – gammelskog, myr, kulturlandskap, kystområder – som er under størst press.

FNs naturpanel har identifisert fem hovedtrusler mot biologisk mangfold globalt, og alle fem skyldes menneskelig aktivitet: arealendringer, overhøsting, forurensning, klimaendringer og fremmede arter. I Norge er arealendringer den desidert største. Det innebærer at mye av løsningen ligger i hvordan vi forvalter arealene våre – og at vi slutter å ta naturen for gitt i lokale utbyggingsbeslutninger.

Naturindeksen viser tydelig nedgang

I 2025 kom den fjerde utgaven av Naturindeks for Norge, som måler tilstanden til det biologiske mangfoldet i syv hovedøkosystemer: hav, kyst, ferskvann, våtmark, skog, åpent lavland og fjell. Resultatene var nedslående.

Skog og åpent lavland fikk de laveste verdiene. Kystområdene viste en jevn nedgang over tid, særlig i Sør-Norge. Våtmark er fortsatt sterkt påvirket av historisk drenering og har en svakt nedadgående trend. I fjellet gir mildere og kortere vintre utfordringer for arter som villrein, samtidig som konkurrerende arter fra lavlandet trekker oppover.

Havet og fjellet kom best ut, men selv der er utviklingen ikke uproblematisk. Klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor både langs kysten og i havet.

Bevaring av natur er klimapolitikk

En av de viktigste erkjennelsene de siste årene er at naturvern og klimapolitikk ikke kan behandles som to separate ting. Å bevare intakte økosystemer er i seg selv et klimatiltak, fordi det hindrer utslipp fra naturlige karbonlagre. Å restaurere ødelagt natur – for eksempel å tette grøfter i drenert myr – er både et naturmangfoldtiltak og et klimatiltak.

Men her oppstår det også dilemmaer. Utbygging av fornybar energi – vindkraft, solcelleparker – krever arealer og kan gå på bekostning av biologisk mangfold. Klimautvalget 2050 har pekt på at klimagevinsten fra slike tiltak må veies opp mot utslipp fra endret arealbruk og tap av naturverdier. Hvis vi bygger et vindkraftanlegg på en myr, kan klimaregnskapet ende i minus.

Derfor har flere fagmiljøer tatt til orde for arealnøytralitet – et prinsipp om at nedbygging av et naturområde må kompenseres med restaurering av et tilsvarende areal et annet sted. Det er ingen perfekt løsning, for noen naturtyper – som gammelskog og dype myrer – lar seg ikke gjenskape innenfor noen menneskelig tidshorisont. Men prinsippet tvinger frem en bevissthet om at natur har en verdi som ikke kan ignoreres.

Hva kan vi gjøre?

På nasjonalt nivå handler det om strengere vern av de mest verdifulle naturområdene, restaurering av ødelagt natur og en arealforvaltning som tar hensyn til både klima og biologisk mangfold. Norge har forpliktet seg gjennom den globale naturavtalen fra 2022 til å verne minst 30 prosent av land- og havarealer innen 2030.

Men ansvaret stopper ikke hos politikerne. Lokale beslutninger om arealbruk – i kommunestyrer, i reguleringsplaner, i dispensasjonssaker – har til sammen enorm betydning. Det er i disse beslutningene mye av naturtapet skjer, og det er der mye av løsningen finnes.

Som enkeltpersoner kan vi bidra ved å la hagen være litt villere, unngå å kjøpe torvjord (som hentes fra myr), støtte organisasjoner som jobber med naturvern, og ikke minst: bry oss om hva som skjer med naturen i nærmiljøet. Biologisk mangfold er ikke et abstrakt begrep. Det er torvmosen i myra bak huset, humla i hagen, eiketreet i parken og torsken i fjorden. Og det vi gjør med dem, avgjør ikke bare deres fremtid – det avgjør også vår egen.