Kjøttproduksjon er en viktig del av norsk matforsyning, men samtidig et tema som ofte trekkes frem i klimadebatten. Forbruk av kjøtt bidrar til klimagassutslipp, både direkte og indirekte. Hvor stor denne påvirkningen er, avhenger av flere faktorer: hvilken type kjøtt det er snakk om, hvordan dyrene holdes, hva de spiser, og hvor i verden produksjonen finner sted. Spørsmålet mange stiller seg, er om norsk kjøttproduksjon – med beitebruk og naturforhold som skiller seg fra andre land – har like stor klimapåvirkning som kjøtt produsert i utlandet.

Klimagassene fra kjøttproduksjon

Kjøttproduksjon fører til utslipp av flere typer klimagasser. Den mest kjente er metan, som dannes i fordøyelsen til drøvtyggere som ku og sau. Metan har en sterkere oppvarmingseffekt enn CO₂, men brytes ned raskere i atmosfæren. I tillegg kommer CO₂ fra bruk av fossile brensler i maskiner og transport, samt lystgass fra gjødsel og husdyrgjødsel. Summen av disse gassene danner et helhetlig klimafotavtrykk.

Hvor store utslippene blir, avhenger av produksjonsmetoder. Intensiv kjøttproduksjon med kraftfôr importert fra andre verdensdeler gir andre tall enn ekstensiv drift basert på beite i utmark. Derfor kan man ikke sette likhetstegn mellom alt kjøtt når man diskuterer klimapåvirkning.

Norsk sauehold – særskilte forhold

I Norge beiter sauer og lam store deler av året i utmark. Dette er områder som i liten grad kan brukes til dyrking av korn eller grønnsaker, men som egner seg til grasvekster og beiteplanter. På denne måten utnytter sauen arealer som ellers ikke ville bidratt til matproduksjon. Dette skiller seg fra kjøttproduksjon i mange andre land, der dyr fôres med importert soya eller mais fra områder hvor det tidligere var regnskog.

Samtidig slipper også norske sauer ut metan når de beiter. Metanutslippene per kilo kjøtt kan derfor være høye sammenlignet med svin og kylling. Likevel må man se på helheten: beite i utmark fører ikke til avskoging eller tap av matjord, og det kan bidra til å holde kulturlandskapet åpent, noe som igjen har en verdi for både naturmangfold og turisme.

Kjøttproduksjon i utlandet

Internasjonalt ser vi store forskjeller. I land som Brasil og Argentina kommer mye av storfekjøttet fra områder der regnskog er ryddet for å gi plass til beite eller soyaproduksjon. Dette fører til enorme CO₂-utslipp fordi trær som binder karbon fjernes. Dermed får kjøttet en ekstra høy klimakostnad utover metan og gjødselhåndtering.

I Europa finnes både intensive og mer ekstensivt drevne produksjoner. Danmark har et høyt antall griser i forhold til innbyggertallet, og produksjonen er basert på importert fôr. Dette gir et annet klimaregnskap enn norsk sauehold i utmark. Derfor er det ikke rettferdig å sammenligne kjøttproduksjon bare på mengde utslipp per kilo, uten å ta med hva slags areal og ressurser som brukes.

Beite som karbonlager

Noe av diskusjonen rundt beitedyr handler om effekten beite har på karbonbalansen i jorda. Når dyr beiter, kan det stimulere til vekst av gress som binder karbon i røttene. På den andre siden kan overbeiting føre til nedbrytning og tap av karbon. Norske beiteområder er varierte, og derfor er det ikke enkelt å fastslå en felles effekt. Forskning tyder på at godt forvaltet beite kan ha en positiv eller nøytral effekt på karbonlagring.

Dette gir et mer nyansert bilde av klimapåvirkningen fra norsk kjøttproduksjon. Selv om metan fra sau og ku gir utslipp, kan landskapspleie og karbonbinding i jorda delvis balansere regnskapet.

Transport og lokalt produsert kjøtt

Når man vurderer kjøttets klimaeffekt, spiller transport også en rolle. Norskprodusert kjøtt trenger mindre transport sammenlignet med kjøtt som importeres fra Sør-Amerika eller Oseania. Frakt med skip eller fly gir utslipp som øker klimafotavtrykket betydelig. Derfor kan kjøtt produsert lokalt, selv med metanutslipp, i mange tilfeller være mer klimavennlig enn kjøtt importert fra andre deler av verden.

Forbrukerens rolle

Valgene vi gjør som forbrukere har stor betydning. Man kan redusere klimapåvirkningen ved å spise litt mindre kjøtt totalt sett, og samtidig velge kjøtt som produseres med lavere utslipp. På denne artikkelen om hvordan redusere karbonavtrykket finnes flere tips som er relevante også når det gjelder mat.

Et annet valg er hvordan vi bruker kjøttet. Riktig oppbevaring og tilberedning kan redusere matsvinn. Frysing og konservering gjør at kjøttet holder seg lenger. Noen velger til og med frysetørket kjøtt som en måte å lagre mat på over tid. Alle disse faktorene spiller inn i kjøttets totale klimaavtrykk.

Forskjellen mellom kjøttslag

Ikke alt kjøtt har samme klimapåvirkning. Storfekjøtt har generelt høyest utslipp per kilo, på grunn av metan fra fordøyelsen og arealbruk til fôr. Sau ligger også høyt, men i Norge er arealbruken mindre problematisk fordi dyrene går i utmark. Svin og kylling har lavere utslipp per kilo, men krever importert fôr, noe som kan gi indirekte utslipp gjennom avskoging og transport.

Fisk og sjømat kommer ofte bedre ut i klimaregnskapet, men også her finnes nyanser. Oppdrettslaks krever fôr som delvis er basert på soya og fiskemel, mens villfanget fisk har utslipp knyttet til drivstoff i båtene. Derfor er heller ikke dette en helt enkel sammenlikning.

Er kjøtt et problem eller en ressurs?

Kjøttproduksjon ses ofte ensidig som en klimabelastning, men det er også en ressurs i det norske landbruket. Mange arealer i Norge kan ikke brukes til annet enn grasproduksjon. Uten drøvtyggere ville disse ressursene gått tapt. Derfor hevder mange at sau og storfe har en berettiget plass i norsk matforsyning, selv om de gir utslipp. Spørsmålet er mer komplisert når vi snakker om importert kjøtt, spesielt dersom det bygger på avskoging og kraftfôrproduksjon i sårbare områder.

Internasjonale sammenlikninger

Sett i et globalt perspektiv utgjør kjøttproduksjon en stor del av de samlede klimagassutslippene fra landbruket. Men tallene varierer sterkt. En kilo biff produsert i Brasil kan ha mer enn dobbelt så høye utslipp som en kilo storfekjøtt fra Norge, nettopp fordi avskoging inngår i regnestykket. For svin og kylling er forskjellene mindre, men fortsatt merkbare.

Norge ligger relativt lavt på utslipp per produsert enhet sammenlignet med mange andre land, men dette gjelder først og fremst produksjon på gårdsnivå. Når importert fôr tas med i regnskapet, øker tallene. Derfor er det viktig å ha oversikt over hele verdikjeden når man sammenligner.

Forskning og nye tiltak

Forskning forsøker å finne måter å redusere klimapåvirkningen fra kjøttproduksjon på. Ett eksempel er utvikling av fôrtilsetninger som reduserer metandannelsen i dyrenes fordøyelse. Andre tiltak er bedre gjødselhåndtering, mer effektiv drift og økt bruk av lokale fôrressurser. Det forskes også på genetikk og avl for å utvikle dyr som utnytter fôret bedre og slipper ut mindre metan.

Disse tiltakene er fortsatt i utvikling, men kan på sikt redusere forskjellen mellom kjøtt og plantebasert mat når det gjelder klimafotavtrykk. Likevel er det lite som tyder på at kjøttproduksjon noen gang vil bli helt utslippsfri.

Et spørsmål om balanse

Kjøtt har en plass i kostholdet for mange nordmenn, men mengden vi spiser kan diskuteres. Helsedirektoratet anbefaler allerede et moderat inntak av rødt kjøtt, både av helsemessige og miljømessige grunner. I et klimaperspektiv handler det om å finne en balanse: utnytte ressursene i norsk natur gjennom beitedyr, men samtidig unngå overforbruk og unødvendig import som gir store utslipp.

Klimapåvirkning fra kjøttproduksjon kan ikke forstås utelukkende gjennom tall per kilo. Det handler også om hvor og hvordan kjøttet er produsert, hva slags ressurser som brukes, og hvilke alternativer som finnes. Norsk sauehold i utmark skiller seg fundamentalt fra storfedrift i områder der regnskogen hugges ned. Derfor må debatten ta hensyn til lokale forhold, ikke bare globale gjennomsnittstall.