I 2019 ble det produsert 1,5 milliarder nye smarttelefoner i verden. Det ga et samlet klimagassutslipp på 68 millioner tonn CO₂-ekvivalenter – 1,3 ganger Norges totale årlige utslipp. Og da snakker vi bare om produksjonen. Siden 2007 er det produsert over 7 milliarder smarttelefoner, nesten nok til å gi én til hvert menneske på jorda. Bak hvert eneste av disse apparatene skjuler seg en produksjonskjede som strekker seg over flere kontinenter, involverer hundrevis av stoffer og etterlater seg klimagassutslipp, vannforbruk og miljøødeleggelse i en skala de færreste av oss tenker over.

En komplisert slektstale

Smarttelefonen din inneholder en lang liste med materialer. På utsiden er det aluminium og glass. Inne i den finner du kobber, gull, sølv, litium, kobolt, tinn, tantal og en rekke sjeldne jordmetaller som neodym, praseodym og dysprosium – stoffer som gir skjermen farger, høyttaleren lyd og vibrasjonsmotoren bevegelse.

Utvinningen av disse materialene er i seg selv en betydelig miljøbelastning. Kobolt, som er avgjørende for litium-ion-batterier, hentes i stor grad fra gruver i Den demokratiske republikken Kongo, der utvinningen er knyttet til både miljøødeleggelse og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Sjeldne jordmetaller utvinnes hovedsakelig i Kina gjennom prosesser som genererer store mengder giftig avfall og forurenset vann. Litium krever enorme mengder vann å utvinne, og gruvedriften truer vannressurser i allerede tørre regioner i Sør-Amerika.

Å produsere én ny smarttelefon krever ifølge beregninger rundt 160 kilo råmaterialer. Det meste av dette er vann og energi som brukes i prosesseringen, men mengden er likevel slående – for et apparat som veier knappe 200 gram.

Produksjonen: der utslippene skjer

Mellom 85 og 95 prosent av en smarttelefons totale klimaavtrykk oppstår under produksjonen. En rapport fra Deloitte anslår at en ny smarttelefon i gjennomsnitt gir utslipp på rundt 85 kilo CO₂-ekvivalenter gjennom det første året den er i bruk, og nesten alt av dette stammer fra produksjon og transport – ikke fra din daglige bruk av telefonen.

Det gjør smarttelefonen fundamentalt forskjellig fra for eksempel en bil, der det meste av klimaavtrykket oppstår i bruksfasen. For telefonen er skaden allerede gjort idet du pakker den ut av esken.

En typisk smarttelefon settes sammen av deler fra kanskje fem fabrikker i tre ulike verdensdeler. Skjermen produseres ett sted, prosessoren et annet, kameramodulen et tredje. Delene fraktes til et samlebånd, gjerne i Kina, Sør-Korea eller Vietnam, der de settes sammen til det ferdige produktet. All denne transporten genererer utslipp, men det er selve produksjonsprosessen – energien som brukes i fabrikkene – som utgjør den virkelig store andelen.

Problemet er at det meste av verdens elektronikkproduksjon foregår i land der strømnettet fortsatt er tungt avhengig av fossile energikilder. Kina, som alene sto for 54 prosent av all smarttelefonproduksjon i 2016, henter rundt to tredjedeler av strømmen sin fra kull. Produksjonen av mobiltelefoner det siste tiåret har krevd omtrent 1000 TWh med strøm – tilsvarende hele Indias årlige strømforbruk.

Vann, kjemikalier og skjulte kostnader

Klimagassutslipp er bare én del av mobilens miljøbelastning. Produksjonen krever også enorme mengder vann – til rensing av metaller, kjøling av maskiner og prosessering av materialer. I tillegg brukes hundrevis av ulike kjemikalier, hvorav mange er giftige for både mennesker og miljø. Avfallsvann fra elektronikkfabrikker har forurenset elver og grunnvann i produksjonsland, og arbeidere i gruver og fabrikker utsettes for helsefarlige stoffer uten tilstrekkelig beskyttelse.

Tantal, som brukes i kondensatorer i mobiltelefoner, utvinnes delvis fra konfliktsoner i Sentral-Afrika. Kobolt, nøkkelmaterialet i batterier, hentes ofte under forhold som inkluderer barnearbeid. Selv om de store mobilprodusentene har skjerpet kravene til leverandørkjedene sine de siste årene, er full sporbarhet fortsatt vanskelig å oppnå i en industri med så mange underleverandører spredt over så mange land.

Bruksfasen: ikke uskyldig, men beskjeden

Selve bruken av telefonen utgjør en relativt liten del av det totale klimaavtrykket. Å lade en smarttelefon daglig i et år krever omtrent samme energi som å kjøre en vaskmaskin én gang. I Norge, der strømmen i hovedsak kommer fra vannkraft, er utslippene fra lading tilnærmet null.

Men mobilbruken har en annen klimakostnad som er vanskeligere å se. Strømming av video, lagring i skyen, bruk av sosiale medier og nedlasting av apper – alt dette krever kapasitet i datasentre et sted i verden. Forsker Hans Jakob Walnum ved Vestlandsforsking har beregnet at én time daglig strømming på mobilen gir et årlig utslipp på mellom 10 og 20 kilo CO₂-ekvivalenter, avhengig av hvor energien til datasenteret kommer fra.

For den gjennomsnittlige brukeren er det likevel produksjonen – ikke bruken – som dominerer klimaregnskapet. Og det betyr at det viktigste klimagrepet du kan gjøre med mobilen din, er å beholde den så lenge som mulig.

Det korte livet

Her ligger paradokset. Smarttelefoner kan teknisk sett fungere i fire til fem år eller mer. Likevel bytter mange nordmenn telefon hvert annet eller tredje år – noen enda oftere. Mobilprodusentene oppmuntrer til dette med årlige modelloppgraderinger, tidsbegrensede programvareoppdateringer og markedsføring som skaper følelsen av at fjorårets telefon er utdatert.

Denne bruk-og-kast-kulturen er ikke ulik det vi ser i moteindustrien, der klimaavtrykket til klærne våre i stor grad drives av overproduksjon og korte brukssykluser. Prinsippet er det samme: jo oftere vi erstatter produktet, jo større blir den samlede miljøbelastningen.

Når en telefon som kunne vart i fem år byttes ut etter to, har produksjonsutslippene i praksis blitt mer enn doblet per bruksår. Forlenger du levetiden fra to til fire år, halverer du det årlige klimaavtrykket fra produksjonen – uten å endre noe annet i livsstilen din.

Elektronisk avfall: et voksende fjell

Verden produserer over 53 millioner tonn elektronisk avfall årlig, og mengden øker. Mindre enn 20 prosent av dette samles inn og resirkuleres på en forsvarlig måte. Resten havner i skuffer, på søppelfyllinger eller eksporteres til land med dårlige standarder for avfallshåndtering, der det ofte brennes under ukontrollerte forhold som frigjør giftige stoffer.

I en smarttelefon finnes det verdifulle materialer som gull, sølv, kobber og palladium, men også giftstoffer som bly, kvikksølv og bromerte flammehemmere. Når telefoner ikke resirkuleres, går verdifulle ressurser tapt og farlige stoffer lekker ut i miljøet. Å redusere avfallet vi genererer er et av de mest direkte klimatiltakene vi kan gjøre som forbrukere – og elektronikk er et område der potensialet er stort.

Norske returordninger som Elsirkel (tidligere EE-registeret) sørger for at innsamlet elektronikk håndteres forsvarlig, men for at systemet skal fungere, må vi faktisk levere inn de gamle telefonene. Altfor mange blir liggende i en skuff, der materialene verken gjenvinnes eller brukes.

Reparasjon og Right to Repair

EU har de siste årene tatt grep for å forlenge levetiden til elektronikk. Retten til reparasjon – ofte kalt «Right to Repair» – innebærer at produsenter må gjøre reservedeler tilgjengelige, lage produkter som er enklere å reparere, og gi programvarestøtte over lengre tid. Apple, Samsung og andre store produsenter har gradvis utvidet sine programvareoppdateringer til å dekke fem til sju år, noe som gjør det mer realistisk å beholde telefonen lenger.

For norske forbrukere betyr dette at det å reparere en sprukket skjerm eller bytte batteri – i stedet for å kjøpe ny telefon – er blitt enklere og mer tilgjengelig. Det er også blitt mer økonomisk fornuftig, spesielt etter at nye EU-regler krever at batterier i elektronikk skal kunne byttes av brukeren.

Denne utviklingen er et konkret eksempel på hvordan teknologi kan bidra til å løse klimautfordringer – ikke gjennom nye oppfinnelser, men gjennom å gjøre eksisterende produkter mer holdbare og reparerbare.

Brukt mobil: det mest klimavennlige valget

Det mest klimavennlige mobilkjøpet er en telefon som allerede er produsert. Å kjøpe en brukt eller klargjort (refurbished) telefon eliminerer nesten hele produksjonsutslippet, som altså utgjør 85 til 95 prosent av klimaavtrykket. Forskning tyder på at du kan redusere CO₂-utslippene med opptil 70 prosent ved å velge brukt fremfor nytt.

Markedet for brukte og klargjorte telefoner vokser raskt. I Norge finnes det flere aktører som selger kvalitetstestede brukte telefoner med garanti. Telefonene gjennomgår grundig testing, slitte deler byttes, og kjøperen får et produkt som funksjonelt sett er tilnærmet likt en ny telefon – men til en betydelig lavere pris og med et dramatisk lavere klimaavtrykk.

Dette er sirkulær økonomi i praksis: produkter som holdes i bruk så lenge som mulig, materialer som gjenvinnes, og avfall som minimeres.

Hva kan du gjøre?

Det enkleste og mest effektive tiltaket er å beholde telefonen din lenger. Hvis den fungerer, trenger du ikke en ny. Invester heller i et nytt deksel, bytt batteriet hvis det er slitt, eller reparer skjermen hvis den er sprukket. Hvert ekstra år du bruker telefonen, sparer atmosfæren for utslippene fra å produsere en ny.

Når du faktisk trenger en ny telefon, vurder brukt eller klargjort fremfor splitter ny. Sjekk om produsenten er åpen om leverandørkjedene sine og har forpliktet seg til å bruke mer fornybar energi i produksjonen. Apple er blant dem som publiserer detaljerte klimarapporter for hvert enkelt produkt – noe som gjør det lettere å gjøre informerte valg.

Og når den gamle telefonen er ferdigbrukt: lever den inn til gjenvinning. Ikke la den bli liggende i en skuff. Materialene i den er verdifulle og kan gjenvinnes til nye produkter. Gull, kobber og sjeldne jordmetaller er begrensede ressurser som det er langt mer klimavennlig å gjenvinne enn å utvinne på nytt fra gruver.

Smarttelefonen er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan våre daglige forbruksvalg har en klimakostnad vi ikke ser. Den er liten, lett og elegant – men bak den glatte overflaten ligger gruvedrift i Kongo, kullkraftverk i Kina og containerskip over Stillehavet. Å være bevisst på det er et første steg. Å redusere karbonavtrykket ditt handler ikke alltid om de store omveltningene – noen ganger handler det om å la være å kjøpe noe du strengt tatt ikke trenger.