To milliarder mennesker spiser insekter regelmessig. I Thailand er stekte gresshopper en helt vanlig snacks. I Mexico har agavelarver vært en delikatesse i hundrevis av år. I Den demokratiske republikken Kongo er larver og biller en viktig proteinkilde for millioner av mennesker. Likevel er tanken på å spise insekter fremmed for de fleste nordmenn — noe som tilhører eksotiske matmarkeder eller deltakere i realityshow.

Men insekter som mat har begynt å dukke opp i stadig flere europeiske sammenhenger, og argumentene handler ikke om eksotikk. De handler om klima, ressursbruk og et matsystem som trenger alternativer til det vi har i dag.

Hvorfor insekter i det hele tatt?

Det grunnleggende argumentet er effektivitet. Insekter er vekselvarme dyr — de bruker ikke energi på å holde kroppen varm slik kuer, griser og kyllinger gjør. Det betyr at en langt større andel av fôret de spiser, omdannes til kroppsmasse vi kan spise. Et kilo spiselige gresshopper krever rundt to kilo fôr. Et kilo spiselig storfekjøtt krever rundt åtte til ti kilo. Forskjellen er enorm.

Denne effektiviteten forplanter seg til klimaregnskapet. Produksjon av insektprotein gir vesentlig lavere klimagassutslipp per kilo protein enn produksjon av storfe, svin og i de fleste tilfeller også kylling. Insekter produserer svært lite metan, trenger langt mindre vann og kan ales opp på små arealer — vertikalt, i konteinere, i byområder. Arealbehovet er en brøkdel av det tradisjonelt husdyrhold krever.

I tillegg kan mange insektarter fôres med organisk avfall som ellers ville gått til forbrenning eller deponi. Svart soldatfluelarver er spesielt kjent for evnen til å bryte ned matavfall og omdanne det til proteinrikt fôr eller mat. Det betyr at insektproduksjon potensielt kan løse to problemer samtidig: kutte utslipp fra matproduksjon og redusere mengden organisk avfall.

Tallene bak klimaargumentet

Forskningen er fortsatt ung, men tallene som finnes er slående. En mye sitert studie fra Wageningen University i Nederland fant at melorm produserte omtrent én prosent av klimagassene per kilo protein sammenlignet med storfe, og rundt ti prosent sammenlignet med kylling. Andre studier nyanserer bildet noe — utslippene varierer med insektart, fôrtype, produksjonsmetode og energikilde — men hovedkonklusjonen er konsistent: insektprotein har et klimaavtrykk som er dramatisk lavere enn konvensjonelt kjøtt.

Vannforbruket følger samme mønster. Der det trengs rundt 15 000 liter vann for å produsere et kilo storfekjøtt, kan insekter produseres med en brøkdel — i noen tilfeller under hundre liter per kilo. For en verden der vannmangel er et voksende problem, er dette et tungtveiende argument.

Også arealbruken fortjener oppmerksomhet. Husdyrhold legger beslag på rundt 77 prosent av verdens jordbruksareal, men produserer bare 18 prosent av kaloriene og 37 prosent av proteinet vi spiser. Insekter kan produseres i lukkede systemer som krever minimalt med mark. I prinsippet kan en insektfarm ligge i et industribygg i en norsk by uten å beslaglegge et eneste dekar matjord.

Hva er situasjonen i Europa og Norge?

EU godkjente i 2023 tre insektarter som mat for mennesker: melorm, vandregresshoppe og husgrille. Vedtaket åpnet for salg av hele, tørkede insekter og insektbaserte produkter som mel, proteinpulver og snacks i europeiske butikker. Prosessen var lang — det tok flere år med risikovurderinger fra EUs mattrygghetsorgan EFSA — men konklusjonen var at disse artene er trygge å spise for folk flest, med forbehold om merking for allergikere.

I Norge følger Mattilsynet i stor grad EUs regelverk gjennom EØS-avtalen, men implementeringen har gått saktere. Det finnes noen få norske aktører som produserer eller selger insektbaserte produkter, men markedet er fortsatt lite. Interessen er voksende — særlig i fagmiljøer knyttet til mat, innovasjon og bærekraft — men forbrukerne henger etter. Insektmel i proteinbaren er lettere å svelge enn en skål med hele larver på middagsbordet.

Barrierer som ikke handler om klima

Den største hindringen for insekter som mat i Norge er kulturell. Vi har ingen tradisjon for det. Reaksjonen de fleste nordmenn har på tanken om å spise insekter er avsky — en instinktiv ekkel-følelse som sitter dypt og ikke lar seg argumentere bort med klimatall alene.

Denne følelsen er kulturelt betinget, ikke biologisk. De to milliardene som allerede spiser insekter opplever det ikke som ekkelt — det er normal mat. Men å endre en matkultur tar tid, og det skjer sjelden gjennom å fortelle folk at de bør føle annerledes. Det skjer gjennom tilgjengelighet, gjenkjennelighet og gode smaksopplevelser.

Derfor satser de fleste europeiske insektselskaper på bearbeidede produkter: proteinpulver som kan brukes i baking, mel som kan tilsettes pasta eller brød, proteinbarer med insektmel som én av mange ingredienser. Tanken er at folk lettere aksepterer insektprotein når det er usynlig i et produkt de allerede kjenner, enn når det serveres som hele, gjenkjennelige kryp.

En annen barriere er pris. Insektproduksjon i Europa er fortsatt i oppstartsfasen, og prisene gjenspeiler det. Insektprotein er per i dag dyrere enn kylling og svin per kilo, noe som gjør det vanskelig å konkurrere i dagligvaremarkedet. Prisen vil trolig falle etter hvert som produksjonen skaleres opp, men det krever investeringer, regulatorisk forutsigbarhet og et marked som er villig til å ta imot produktene.

Fôr fremfor mat: den sannsynlige inngangsporten

Det er mulig at den største klimagevinsten fra insektproduksjon i Norge ikke kommer fra at nordmenn begynner å spise larver til middag, men fra at insekter erstatter soya og fiskemel i fôr til oppdrettslaks, kylling og gris.

Norsk lakseoppdrett importerer store mengder soya fra Brasil til bruk i fiskefôr. Soyaproduksjonen er knyttet til avskoging i Amazonas og Cerrado, med tilhørende enorme klimagassutslipp. Hvis insektmel kan erstatte deler av denne soyaen, kan klimagevinsten bli betydelig — ikke fordi nordmenn spiser insekter direkte, men fordi laksefôret får et lavere klimaavtrykk.

Flere norske selskaper jobber allerede med dette. Svart soldatfluelarver fôret på organisk avfall fra næringsmiddelindustrien omdannes til proteinrikt mel som kan brukes i fiskefôr. Modellen er elegant: avfall fra én del av matsystemet blir ressurs i en annen, og behovet for importert soya reduseres.

Dette er også lettere å akseptere kulturelt. De fleste forbrukere bryr seg lite om hva laksen har spist, så lenge den smaker godt og er trygg å spise. Insekter i fôrkjeden møter ikke den samme ekkel-barrieren som insekter på tallerkenen.

Ikke en mirakelløsning

Det er viktig å ikke overdrive. Insektprotein vil ikke alene løse klimautfordringene i matsystemet. Selv med massiv oppskalering vil insekter sannsynligvis utgjøre et supplement til eksisterende proteinkilder, ikke en fullstendig erstatning. Og selv om klimaavtrykket er lavere enn for kjøtt, er det ikke null — produksjon, prosessering og transport krever energi uansett.

Spørsmålet om insekter som mat bør dessuten ses i sammenheng med andre endringer i kostholdet. For familier som ønsker å gjøre hverdagsmatvanene mer klimavennlige, er det å spise mer belgvekster, grønnsaker og mindre rødt kjøtt fortsatt de mest tilgjengelige grepene — og de krever ikke at du overvinner noen ekkel-følelse. Mer om slike grep finner du i artikkelen om klimavennlige matvaner for familier.

Det handler heller ikke bare om proteinkilde isolert. Et matsystem der norske kuer fôres med regnskogsoya, der matavfall brennes i stedet for å bli til ressurser, og der vi produserer mer mat enn vi spiser, har strukturelle problemer som ikke løses ved å bytte proteinkilde alene. Insektproduksjon kan være en del av løsningen — særlig der den kobles til avfallshåndtering og erstatter klimabelastende fôrråvarer — men den fungerer best som ett element i en bredere omlegging.

En proteinkilde som passer i et norsk klima?

Norge har noen interessante forutsetninger for insektproduksjon. Vi har tilgang på store mengder organisk avfall fra sjømatindustrien, næringsmiddelproduksjon og landbruk som kan brukes som fôr. Vi har billig og ren elektrisitet fra vannkraft, som gjør det mulig å drive klimakontrollerte produksjonsanlegg med lavt karbonavtrykk. Og vi har en lakseoppdrettsnæring som aktivt leter etter alternativer til importert soya i fôret.

Norsk vinter og kort vekstsesong er ikke et problem for insekter som produseres innendørs i kontrollert klima. Tvert imot kan det være en fordel at produksjonen er fullstendig uavhengig av utendørsforhold — ingen tørke, ingen frost, ingen sesongvariasjoner å ta hensyn til.

Om nordmenn noen gang vil spise insekter til middag i stort omfang gjenstår å se. Det mest sannsynlige scenarioet de neste årene er at insektprotein gradvis blir synlig i bearbeidede produkter — en ingrediens på listen, ikke hovedretten på tallerkenen — og at den virkelig store klimagevinsten kommer gjennom fôrindustrien.