Begrepene scope 1, 2 og 3 dukker ofte opp når bedrifter snakker om utslipp, bærekraft og klimaregnskap. For mange virker dette unødvendig teknisk ved første møte, men selve skillet er ganske enkelt. Scope 1, 2 og 3 brukes for å dele utslipp inn i grupper, slik at det blir lettere å forstå hvor klimaavtrykket faktisk kommer fra. I stedet for å snakke om utslipp som én samlet klump, prøver man å sortere dem etter hvor nær de ligger virksomheten selv.

Dette er nyttig fordi en bedrift kan ha lave utslipp i egne lokaler, men likevel være del av en verdikjede med store utslipp. En annen bedrift kan ha tydelige direkte utslipp fra egne kjøretøy eller produksjon, men mindre utslipp i resten av kjeden. Når utslippene deles opp i scope 1, 2 og 3, blir det lettere å se hva virksomheten faktisk gjør selv, hva den kjøper inn, og hva som skjer rundt den.

Skillet er viktig fordi mange bedrifter tidligere har fokusert mest på de utslippene som er enklest å måle og lettest å vise fram. I praksis kan de største utslippene ofte ligge et annet sted. Derfor er scope 1, 2 og 3 blitt sentrale begreper både i rapportering, klimaregnskap og debatten om hva som er reelle klimakutt og hva som mest ser bra ut på papiret.

Hva betyr scope i denne sammenhengen?

Ordet scope betyr i praksis kategori eller avgrensning. Når utslipp deles inn i scope 1, 2 og 3, handler det om å gruppere dem etter hvor de oppstår og hvor direkte de er knyttet til virksomheten. Jo lavere tallet er, desto nærmere ligger utslippet gjerne virksomhetens egen drift. Jo høyere tallet er, desto mer indirekte blir utslippet.

Dette betyr ikke at scope 3 er mindre viktig enn scope 1. Tvert imot er det ofte scope 3 som er størst. Tallene sier altså ikke noe om hvor alvorlige utslippene er. De sier noe om hvordan de er knyttet til virksomheten.

For å få oversikt over dette brukes scope-begrepene ofte som en grunnstruktur i et klimaregnskap. Det gjør det lettere å vise hva bedriften slipper ut direkte, hva som følger med energibruk, og hva som ligger i resten av verdikjeden.

Scope 1 er de direkte utslippene

Scope 1 er utslipp som skjer direkte fra kilder virksomheten selv eier eller kontrollerer. Dette er utslipp som oppstår som en direkte del av egen drift. Det kan for eksempel være diesel brukt i egne kjøretøy, gass brukt i egne anlegg eller utslipp fra produksjonsprosesser i virksomhetens egne lokaler.

Det er ofte denne typen utslipp folk først tenker på når de hører ordet utslipp. Hvis et selskap har lastebiler som går på diesel, eller en fabrikk med forbrenning på stedet, er dette typiske scope 1-utslipp. Det er utslipp som skjer ganske nær virksomheten og som den i mange tilfeller har forholdsvis direkte kontroll over.

Dette er også en av grunnene til at scope 1 ofte oppleves som lett å forstå. Det er mer konkret. Man kan se kjøretøyene, drivstoffet, skorsteinen eller produksjonsprosessen. Derfor er det også ofte lettere å måle enn mer indirekte utslipp lenger ute i verdikjeden.

Eksempler på scope 1

En håndverksbedrift som har varebiler på diesel, vil ha scope 1-utslipp fra drivstoffet den bruker. En fabrikk som fyrer med gass i egen produksjon, vil ha scope 1-utslipp fra dette. Et selskap som bruker egne maskiner på byggeplass, vil også ha direkte utslipp som normalt havner i denne kategorien.

Det viktige kjennetegnet er at utslippet skjer fra noe virksomheten selv styrer. Det handler ikke bare om hvem som betaler regningen, men om hvor utslippet faktisk oppstår og om kilden er under virksomhetens kontroll.

For noen bedrifter utgjør scope 1 en betydelig del av klimaavtrykket. For andre er denne delen ganske liten. Det avhenger helt av hva slags virksomhet det er snakk om.

Scope 2 er utslipp knyttet til innkjøpt energi

Scope 2 handler om utslipp fra energi virksomheten kjøper inn og bruker, vanligvis strøm, fjernvarme eller kjøling. Her er poenget at utslippet ikke skjer inne i bedriftens egne lokaler, men at energien den bruker er produsert et annet sted. Bedriften bruker energien, men den står ikke selv for selve produksjonen.

Hvis en bedrift kjøper strøm til kontorer, butikker eller produksjonslokaler, vil dette normalt regnes i scope 2. Det samme gjelder kjøpt fjernvarme. Utslippene knyttet til denne energien er altså indirekte, men de er fortsatt tett koblet til virksomhetens drift.

Scope 2 er derfor en slags mellomkategori. Utslippene er ikke like direkte som scope 1, men de ligger likevel nær virksomhetens daglige drift. De oppstår fordi virksomheten trenger energi for å fungere.

Hvorfor scope 2 kan være vanskelig å forstå i Norge

I Norge tenker mange at strøm er nesten utslippsfri fordi vi har mye vannkraft. Derfor virker scope 2 ofte mindre viktig her enn i land med mer kull- og gasskraft. Det er forståelig, men bildet er litt mer sammensatt. Klimaregnskap prøver gjerne å fange opp at strøm ikke bare er en lokal sak, men del av et større energisystem.

Dette betyr at scope 2 ikke nødvendigvis blir null bare fordi virksomheten holder til i Norge. Hvordan strøm regnes inn i klimaregnskap, kan variere etter metode og hva slags perspektiv man bruker. Derfor er scope 2 ofte mer omdiskutert enn mange tror.

Likevel er grunnideen enkel: Bedriften kjøper energi, og utslippene som er knyttet til denne energien føres i scope 2, ikke i scope 1.

Eksempler på scope 2

Et kontorbygg som kjøper strøm til lys, ventilasjon og oppvarming vil ha scope 2-utslipp knyttet til energibruken. En dagligvarebutikk med kjøledisker og belysning vil ha det samme. En skole eller et sykehus som kjøper fjernvarme, vil normalt føre dette som scope 2.

Dette er utslipp som i stor grad følger av at bygget eller virksomheten må være i drift. Selv om utslippet skjer et annet sted, er det knyttet til energien som brukes av virksomheten selv.

For mange kontorbedrifter og tjenestebedrifter kan scope 2 være en viktig del av klimaavtrykket, men ofte er det likevel ikke her de største utslippene ligger.

Scope 3 er alt det andre indirekte

Scope 3 er den bredeste og mest krevende kategorien. Den omfatter andre indirekte utslipp som oppstår i verdikjeden til virksomheten. Det kan være utslipp fra varer og tjenester som kjøpes inn, transport utført av andre, avfall, forretningsreiser, bruk av solgte produkter, leasing, investeringer og mye mer.

For mange bedrifter er dette den klart største delen av klimaavtrykket. Det skyldes at virksomheter ofte kjøper inn varer, råvarer, tjenester og transport som hver for seg kan gi store utslipp, selv om virksomheten selv ser ganske “ren” ut på overflaten.

En bedrift kan for eksempel ha et moderne kontor med lavt strømforbruk og ingen egne kjøretøy, men likevel være avhengig av store innkjøp fra leverandører med høye utslipp. Da vil det meste av klimaavtrykket havne i scope 3.

Eksempler på scope 3

Hvis en butikk kjøper varer produsert i utlandet, vil utslippene fra produksjon og frakt ofte høre til scope 3. Hvis et konsulentselskap sender ansatte på flyreiser, vil dette normalt være scope 3. Hvis en produsent selger varer som senere bruker energi i mange år, kan også utslipp fra bruksfasen høre til her.

Dette er nettopp grunnen til at scope 3 ofte er så omfattende. Kategorien favner langt mer enn mange først tror. Den strekker seg både bakover til leverandørleddet og framover til hvordan produkter brukes, transporteres og håndteres etter salg.

Hvis du vil gå mer i dybden på akkurat denne delen, kan du lese mer om scope 3. Det er ofte her de største og mest oversette utslippene ligger.

Den enkleste måten å huske forskjellen på

Hvis du vil huske skillet raskt, kan du tenke slik:

  • Scope 1 er det virksomheten slipper ut selv
  • Scope 2 er utslipp fra energien virksomheten kjøper
  • Scope 3 er utslippene i resten av verdikjeden

Dette er selvsagt en forenkling, men den fungerer godt som første oversikt. Jo mer sammensatt en virksomhet er, desto mer detaljer finnes det i hver kategori. Men hovedskillet er dette.

Mange blir mindre forvirret bare av å se at scope 1 handler om det nære og direkte, mens scope 3 handler om det bredere og mer indirekte.

Hvorfor scope 3 ofte er størst

Grunnen er enkel: Moderne virksomheter er del av store kjeder av innkjøp, produksjon, transport og bruk. Selv bedrifter som ikke produserer noe fysisk selv, kjøper gjerne inn utstyr, tjenester, IT-løsninger, transport og andre ressurser som har et klimaavtrykk.

En butikk lager ikke nødvendigvis varene den selger. En entreprenør produserer ikke nødvendigvis alt materialet selv. Et kontor kjøper datamaskiner, møbler, serverkapasitet og reiser. Alt dette kan gi utslipp som havner i scope 3.

Det er derfor en bedrift lett kan undervurdere sitt eget klimaavtrykk hvis den bare ser på scope 1 og 2. Den kan få et langt penere bilde enn virkeligheten tilsier.

Hvorfor noen bedrifter helst snakker om scope 1 og 2

Det er ofte fordi disse er lettere å måle, lettere å påvirke direkte og ofte ser bedre ut i rapporter. Egne kjøretøy og energibruk er mer oversiktlige poster enn utslipp i en lang leverandørkjede. Dermed er det fristende å fokusere på det som er mest håndterbart.

Problemet er at dette kan gi et misvisende bilde hvis scope 3 er mye større. En bedrift kan framstå som mer klimavennlig enn den egentlig er hvis den bare viser fram små forbedringer i egne lokaler, mens de store utslippene i verdikjeden blir liggende i bakgrunnen.

Det er en viktig grunn til at klimarapportering må leses med et kritisk blikk. Et flott diagram over energibruk på kontoret sier ikke nødvendigvis så mye om det totale klimaavtrykket hvis mesteparten ligger et annet sted.

Hvorfor dette er viktig i klimaregnskap

Et klimaregnskap blir langt mer nyttig når utslippene deles inn i scope 1, 2 og 3. Da ser man ikke bare totalen, men også strukturen bak tallene. Det gjør det lettere å forstå hva virksomheten faktisk kan gjøre noe med, og hvor innsatsen bør settes inn først.

Hvis scope 1 er størst, kan det være naturlig å se på maskiner, kjøretøy eller egen forbrenning. Hvis scope 2 er viktigst, kan energibruk og innkjøpt strøm være sentralt. Hvis scope 3 dominerer, må virksomheten ofte se på leverandører, innkjøp, logistikk og produktdesign.

Det er nettopp derfor scope-begrepene har blitt så sentrale. De gjør klimaregnskapet mer brukbart som styringsverktøy, ikke bare som rapportering.

Betyr dette at scope 3 er mindre kontrollerbart?

Ja, ofte er scope 3 vanskeligere å styre direkte. Bedriften eier ikke nødvendigvis fabrikken som produserer varene den kjøper, og den styrer ikke alltid hvordan kundene bruker produktene videre. Men det betyr ikke at virksomheten er uten påvirkning.

Den kan fortsatt velge leverandører, stille krav, endre materialbruk, redusere transport, designe produkter annerledes eller velge andre løsninger i innkjøp og logistikk. Scope 3 er altså mer indirekte, men ikke irrelevant eller umulig å påvirke.

For mange bedrifter er det nettopp her de viktigste klimavalgene må tas. Det er også derfor dette området ofte er både mest krevende og mest interessant.

Hva betyr dette for små og store bedrifter?

Store selskaper har gjerne mer komplekse verdikjeder og mer omfattende rapportering, men prinsippet er det samme for små virksomheter. Også en liten bedrift kan ha direkte utslipp, energibruk og indirekte utslipp fra innkjøp og transport.

Forskjellen ligger ofte i omfanget, ikke i logikken. Selv små virksomheter kan få nyttig innsikt av å tenke gjennom hva som hører til i scope 1, 2 og 3. Det gir en mer realistisk forståelse av hvor utslippene faktisk oppstår.

For noen små bedrifter vil scope 1 nesten være fraværende, mens scope 3 dominerer. For andre kan egne kjøretøy eller maskiner fortsatt spille en stor rolle. Det varierer med virksomheten.

Hvorfor begrepene kan virke mer kompliserte enn de egentlig er

Mye av forvirringen skyldes at ordene høres tekniske ut. Men innholdet er egentlig ganske jordnært. Det handler om å skille mellom det virksomheten gjør selv, energien den bruker, og alt det andre den er koblet til gjennom verdikjeden.

Når dette først er på plass, blir mange diskusjoner om utslipp lettere å forstå. Da ser man også fortere om en rapport eller et selskap bare snakker om den lille delen av utslippene som er mest fordelaktig å vise fram.

Det er derfor scope 1, 2 og 3 ikke bare er faguttrykk for spesialister. De er nyttige begreper for alle som vil forstå hvordan utslipp faktisk henger sammen i moderne virksomheter.

Derfor er forskjellen viktig

Forskjellen på scope 1, 2 og 3 er viktig fordi den viser at utslipp ikke bare handler om det som skjer innenfor veggene til en bedrift. En virksomhet kan se ryddig ut i egen drift, men likevel ha stort klimaavtrykk gjennom det den kjøper inn og selger videre. En annen kan ha tydelige direkte utslipp som krever konkrete tekniske grep.

Når utslippene deles opp, blir det vanskeligere å gjemme de store postene bak pene formuleringer. Det blir også lettere å gjøre riktige tiltak. I stedet for å bruke all energi på småting som ser bra ut utad, kan man rette innsatsen mot det som faktisk betyr mest.

Det er nettopp derfor scope 1, 2 og 3 har blitt så sentrale i klimadebatten. De gjør det mulig å snakke mer presist om hvor utslippene kommer fra, og hva som må til for å få dem ned.