Deling og utlån: Kan delingsøkonomien redde klimaet?

Deling gir lavere utslipp når den gjør at færre ting blir produsert – for eksempel når en familie dropper bil nummer to eller låner ski i stedet for å kjøpe. Brukes pengene du sparer på mer forbruk, kan gevinsten forsvinne.

En privatbil står parkert det aller meste av tiden: Kjører du 12 000 kilometer i året med en snittfart på 50 km/t, er bilen i bruk om lag 240 timer – under 3 prosent av årets timer (egen utregning). En boremaskin står stort sett i en skuff. Norske boder er fulle av skiutstyr som brukes en uke i året, partytelt som settes opp to ganger og sykler som barna har vokst fra. Vi eier mer enn noen gang, men bruker det vi eier stadig mindre. Delingsøkonomien er bygget på en enkel innsikt: det vi trenger tilgang til, trenger vi ikke nødvendigvis å eie.

Hva er delingsøkonomien?

Delingsøkonomi er en samlebetegnelse for forretningsmodeller og ordninger der privatpersoner og bedrifter deler, leier ut eller bytter eiendeler og tjenester seg imellom – ofte formidlet gjennom digitale plattformer. Delingsøkonomien spenner vidt: fra bilkollektiver og boligutleie til gratis utlånssentraler for sportsutstyr og verktøybiblioteker i nabolag.

Deling i seg selv er ikke nytt. Naboer har alltid lånt hverandre verktøy. Biblioteker har lånt ut bøker i hundrevis av år. Hyttedeling mellom venner er en norsk tradisjon. Det som er nytt, er skalaen. Digitale plattformer gjør det mulig å koble tilbyder og bruker effektivt, uten at de trenger å kjenne hverandre fra før. Det senker terskelen dramatisk og gjør deling til et reelt alternativ for millioner av mennesker.

Klimaeffekten: færre ting, lavere utslipp

Sammenhengen mellom deling og klima er grunnleggende: når flere deler på det samme produktet, synker behovet for å produsere nye produkter. Og det er i produksjonen det meste av klimaavtrykket oppstår – ikke i bruken. For Norge betyr det mye: Miljødirektoratet har beregnet at om lag 61 prosent av de forbruksbaserte utslippene våre i 2020 skjedde i andre land, der tingene vi kjøper blir laget.

Ta bilkollektiv som eksempel. Når én delt bil brukes av mange husstander, trengs det færre biler totalt, og bilene i et kollektiv er gjerne nyere – i Norge ofte elbiler. Men den største klimagevinsten er indirekte: folk som deler bil, kjører mindre. Når du betaler for hver enkelt tur i stedet for å ha en bil stående «gratis» utenfor døra, blir du mer bevisst på når du faktisk trenger bil – og når du like gjerne kan gå, sykle eller ta buss.

Prinsippet gjelder også utenfor bilene. Et verktøybibliotek i et nabolag kan dekke behovet til hundrevis av husholdninger med én felles samling av boremaskin, sirkelsag, slipers og gressklippere – i stedet for at hver husstand kjøper sitt eget. Hver av disse tingene krever metall, plast, energi og transport for å produseres. Multiplisert med alle nabolagene i Norge utgjør dette en betydelig mengde unngått produksjon og dermed unngåtte utslipp.

BUA: bibliotek for sportsutstyr

Et av Norges mest vellykkede delingseksempler er BUA – en nasjonal ideell organisasjon som driver gratis utlån av sport- og fritidsutstyr. Med utlånssteder over hele landet har BUA blitt et slags folkebibliotek for fysisk aktivitet. Her kan du låne alt fra ski og SUP-brett til telt, ryggsekker, sykler og frisbeegolfsett – gratis, og i dag også via en app og selvbetjente utlånsbokser.

Hvert utlån kan være et produkt som ikke trengte å bli kjøpt nytt. For familier med barn i vekst er gevinsten åpenbar: i stedet for å kjøpe nye ski og skøyter hvert år, kan man låne utstyr som passer akkurat nå – og levere det tilbake når sesongen er over.

BUA viser at deling ikke trenger å handle om avanserte teknologiplattformer eller forretningsmodeller. Det kan være så enkelt som et lokale med hyller, et digitalt utlånssystem og frivillige som holder orden. Og klimaeffekten kommer på kjøpet: mindre produksjon, mindre frakt, mindre avfall, mer bruk av det som allerede finnes.

Bildeling: fra eie til tilgang

Bildeling er trolig det området der delingsøkonomien har størst klimapotensial i Norge. En privateid bil er en av de mest ressurskrevende eiendelene de fleste husholdninger har – dyr å kjøpe, dyr å vedlikeholde, og med et klimaavtrykk som starter lenge før den ruller ut av forhandleren. Produksjonen av en bil gir utslipp på flere tonn CO₂-ekvivalenter, og mer jo større bilen og batteriet er – se hvor mye batteriproduksjonen betyr for elbiler.

Bilkollektiver og bildelingstjenester i blant annet Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger gjør det mulig å ha tilgang til bil uten å eie en. Medlemmene reserverer bil via en app, henter den på et utleveringssted i nærheten, og betaler for faktisk bruk. En privateid bil koster mange titusener av kroner i året i verditap, forsikring, vedlikehold og parkering. I et bilkollektiv betaler du bare når du kjører.

For klimaet er bildelingseffekten sammensatt. Færre biler produseres. Bilene som finnes, utnyttes bedre. Medlemmene kjører gjerne mindre enn bileiere, fordi hver tur koster. Og det frigjør parkeringsplasser og byrom som kan brukes til grøntarealer, sykkelveier eller andre formål som gjør byen mer levbar og mindre bilavhengig.

Klær, møbler og elektronikk

Delingsøkonomien strekker seg langt utover transport. Plattformer for kjøp og salg av brukte klær – som Tise og Finn.no – forlenger levetiden til plagg som ellers ville blitt kastet. Møbler og interiør sirkulerer gjennom bruktmarkeder, loppemarkeder og nettbaserte markedsplasser. Elektronikk selges videre eller gis bort gjennom dedikerte apper og grupper.

Alt dette er former for deling i bred forstand: det handler om å la ting sirkulere mellom brukere i stedet for at de ender som avfall etter én eiers bruk. Effekten er den samme som for biler og verktøy – mindre behov for nyproduksjon, og dermed lavere utslipp. Hvorfor ombruk slår gjenvinning, viser avfallspyramiden, og for klær er gevinsten særlig tydelig fordi klærnes klimaavtrykk nesten bare kommer fra produksjonen. Å redusere avfallet er et av de enkleste og mest effektive klimatiltakene, og delingsøkonomien gjør det praktisk gjennomførbart i stor skala.

Reboundeffekten: fallgruven

Men delingsøkonomien har en skyggeside som det er viktig å være ærlig om. Forskere kaller den reboundeffekten – eller tilbakeslagseffekten. Den oppstår når pengene du sparer på å dele, brukes på noe annet som også har et klimaavtrykk.

Sparer du flere titusener av kroner i året på å ikke eie bil, og bruker pengene på en ekstra flyreise til Thailand, har delingsøkonomien ikke hjulpet klimaet – den har gjort det verre. Leier du ut boligen din på Airbnb, og bruker inntektene på økt forbruk, forsvinner klimagevinsten. Reboundeffekten er ikke et argument mot deling, men den er en påminnelse om at deling alene ikke er nok. Det må kombineres med en bevissthet om totalforbruket.

Delingsøkonomien gir størst klimagevinst når den faktisk erstatter forbruk, i stedet for å komme i tillegg. Et bilkollektiv som gjør at en familie lar være å kjøpe bil nummer to, gir reell gevinst. Et bilkollektiv som gir en familie som allerede har bil enda enklere tilgang til en ekstra bil for helgeturer, gjør det ikke.

Teknologiens rolle

Digitale plattformer er selve muliggjøreren for moderne delingsøkonomi. Apper som kobler folk som har noe med folk som trenger noe, i sanntid og med lav friksjon, er grunnen til at deling har gått fra å være noe du gjorde med naboen til noe du gjør med fremmede i hele byen. Teknologi kan bidra til å løse klimautfordringer på mange måter, og delingsplattformer er et av de tydeligste eksemplene.

Men teknologien alene løser ingenting. Det som avgjør klimaeffekten, er om plattformene brukes til å erstatte nykjøp eller til å gjøre forbruk mer bekvemmelig. De mest klimavennlige delingstjenestene er de som gjør det enklere å bruke mindre – ikke de som gjør det enklere å forbruke mer.

Regulering og tillit

For at delingsøkonomien skal vokse og fungere, trengs det regulering som sikrer rettferdige vilkår. Skatteregler for utleieinntekter, forsikringsordninger for delte eiendeler, kvalitetskrav for brukte produkter og arbeidsvilkår for dem som jobber i plattformøkonomien – alt dette må være på plass for at deling skal oppleves trygt og forutsigbart for både tilbyder og bruker.

Tillit er kanskje den viktigste ingrediensen. Du låner ikke ut bilen din til en fremmed med mindre du stoler på systemet. Du kjøper ikke en brukt mobiltelefon uten garanti. Delingsøkonomien vokser der tilliten er høy – og Norge, med sitt høye tillitsnivå og sine velorganiserte fellesskap, har gode forutsetninger for å bli et foregangsland.

Kan deling redde klimaet?

Alene? Nei. Delingsøkonomien kan ikke erstatte behovet for utslippskutt i industri, energiproduksjon og transport. Den kan ikke kompensere for fortsatt utvinning av fossil energi. Og den kan ikke løse klimakrisen hvis pengene vi sparer bare går til mer forbruk andre steder.

Men som en del av en bredere omstilling – sammen med fornybar energi, sirkulær økonomi, strengere produktkrav og endrede forbruksvaner – kan delingsøkonomien bidra. Den er en del av det som kalles sirkulær økonomi. Den utfordrer ideen om at velstand handler om å eie mest mulig, og erstatter den med en idé om at det handler om å ha tilgang til det du trenger, når du trenger det.

Det er et skifte som er bra for lommeboken, bra for plassen i boden – og bra for klimaet. I hvert fall så lenge vi bruker den frigjorte plassen og de sparte pengene med omtanke, og ikke fyller opp med noe nytt.