Karbonavgift er en måte å sette en pris på utslipp av karbondioksid og andre gasser som varmer opp jorden, også kalt drivhuseffekten. Tanken er at hvis det koster penger å slippe ut disse gassene, vil folk og bedrifter tenke seg om to ganger og finne måter å slippe ut mindre. I Norge har vi hatt en slik avgift i mange år, og den påvirker alt fra bensinprisen til hvordan fabrikker driver. Men spørsmålet er om det virkelig hjelper mot klimaendringene, eller om det bare er en ekstra regning for vanlige folk.

La oss starte med det grunnleggende. Karbonavgift legges på drivstoff og andre produkter som slipper ut karbon når de brukes. Det kan være bensin til bilen din eller olje til oppvarming. Pengene går ofte til staten, som kan bruke dem på å hjelpe med overgangen til renere energi. I Norge begynte dette for over 30 år siden, og det har blitt en del av hverdagen vår uten at mange tenker så mye over det.

Ideen bak er enkel. Hvis du må betale mer for å forurense, vil du kanskje velge noe annet. For eksempel kjøpe en elbil i stedet for en bensinbil, eller isolere huset bedre for å bruke mindre olje. Men det er ikke alltid så rett fram, spesielt i et land som Norge hvor vi har mye vannkraft og olje i økonomien vår.

Hva er karbonavgift egentlig?

Karbonavgift er en skatt på utslipp av karbondioksid, ofte kalt CO2. Den beregnes ut fra hvor mye karbon som er i drivstoffet eller produktet. For eksempel betaler du mer for bensin fordi den slipper ut mye CO2 når du kjører. I Norge kalles det ofte CO2-avgift, og den gjelder for mineralolje, bensin, naturgass og lignende.

Den fungerer ved at produsenter eller importører betaler avgiften, men til slutt havner kostnaden hos forbrukeren. Det betyr høyere priser på ting som bruker fossilt brensel. Målet er å gjøre det dyrere å forurense, slik at vi alle velger alternativer som slipper ut mindre.

I Norge dekker denne avgiften omtrent to tredjedeler av alle CO2-utslipp. Det inkluderer ikke alt, for noen bransjer har fritak eller lavere satser, som fiske eller landbruk. Det er for å beskytte jobber og økonomi i disse områdene.

Andre land har lignende systemer. Sverige og Danmark har hatt det lenge, og det sprer seg til flere steder. Men i Norge er det spesielt fordi vi produserer mye olje og gass, som vi eksporterer, men avgiften gjelder mest for bruk her hjemme.

Historien om karbonavgift i Norge

Norge var et av de første landene i verden som innførte karbonavgift, helt tilbake i 1991. Det startet som et svar på bekymringer om sur nedbør og globale klimaendringer. Den gangen var avgiften lav, rundt 60 øre per liter bensin. I dag er den mye høyere, og den justeres hvert år med budsjettet.

I begynnelsen var det mye diskusjon. Folk fryktet høyere priser på drivstoff og oppvarming. Men over tid har det blitt akseptert, delvis fordi inntektene fra avgiften går tilbake til samfunnet gjennom lavere andre skatter eller støtte til miljøtiltak. For eksempel har regjeringen brukt penger på bedre kollektivtransport eller subsidier til elbiler.

Vi har også et kvotesystem for noen bransjer, som olje og gass på sokkelen. Der må bedrifter kjøpe kvoter for å slippe ut, som fungerer litt som en avgift. Men den rene karbonavgiften er mest for vanlige folk og små bedrifter.

Fortiden viser at vi alltid har brukt skatter for å styre atferd. Tenk på avgifter på tobakk eller alkohol – de skal redusere bruken. Karbonavgift er lik, men for miljøet. Det verdsetter den gamle ideen om at forurenseren betaler, noe som har vært en prinsipp i norsk politikk lenge.

Hvordan fungerer det i praksis i Norge?

I Norge betaler husholdninger mest per tonn CO2, rundt 2400 kroner i 2022. Det kommer fra høye avgifter på bensin og diesel. For eksempel er CO2-avgiften på bensin omtrent 1,50 kroner per liter nå. Det gjør at det lønner seg å kjøre mindre eller velge elbil.

Bedrifter i industrien betaler mindre, ofte bare noen hundre kroner per tonn. Det er for å holde dem konkurransedyktige mot utlandet. Men for olje- og gassnæringen på sokkelen er det høyere, og det har ført til at de investerer i teknologi for å redusere utslipp, som å elektrifisere plattformer med strøm fra land.

Et eksempel er hvordan avgiften påvirker oppvarming. Mange hus i Norge bruker fortsatt oljefyr, men avgiften har gjort det dyrere, så flere går over til varmepumper eller pellets. Det har kuttet utslipp fra boliger betydelig de siste årene.

Men det er ikke uten problemer. I distriktene, hvor folk må kjøre langt, føles det som en urettferdig byrde. Regjeringen har derfor fritak for noen, som busser eller ferger, for å holde samfunnet gående.

Fordeler med karbonavgift

En stor fordel er at det gir insentiver til å endre vaner. I Norge har vi sett at salget av elbiler har skutt i været delvis på grunn av høye avgifter på fossile biler. Det har redusert utslipp fra veitrafikk med flere prosentpoeng.

Pengene inn bringer inn milliarder til statskassen. I 2022 var det over 30 milliarder kroner fra CO2-avgifter. Disse kan brukes til å senke andre skatter, som inntektsskatt, eller til å finansiere miljøprosjekter som skogplanting eller bedre jernbane.

Det hjelper også mot drivhuseffekten, som er når gasser fanger varme i atmosfæren. For mer om hvordan drivhuseffekten virker og hvorfor CO2 er et problem, kan du lese her.

Internasjonalt har Norge vist vei. Vår erfaring har inspirert andre land til å innføre lignende avgifter, og det bidrar til globale kutt i utslipp.

Ulemper og kritikk

En ulempe er at det kan være urettferdig. Lavinntektsfamilier bruker en større del av pengene sine på drivstoff og oppvarming, så avgiften rammer dem hardere. I Norge har vi sett protester, som fra bønder som trenger diesel til traktorer.

Noen sier det ikke kutter nok. En studie fra 2004 viste at karbonavgiften bare bidro til 2,3 prosent reduksjon i norske utslipp. Mye av kuttene kommer fra andre ting, som bedre teknologi eller endringer i økonomien.

Det er også lekkasje. Hvis norske bedrifter flytter produksjon til land uten avgift, flytter bare utslippene seg. EU prøver å motvirke dette med sin karbongrensejustering, CBAM, som legger avgift på import. Norge må tilpasse seg dette for å holde industrien hjemme.

I tillegg kan det hemme økonomisk vekst hvis det blir for høyt. Oljebransjen har klaget over at høyere avgifter gjør det dyrere å produsere, selv om de har kuttet utslipp med elektrifisering.

Virker karbonavgift virkelig?

Det er blandede resultater. I Norge har utslippene gått ned siden 1990, fra rundt 50 millioner tonn CO2 til under 45 millioner i 2023. Men hvor mye skyldes avgiften? Studier sier det har hjulpet, men ikke alene. For eksempel har avgiften på sokkelen ført til at oljeselskapene har redusert utslipp med 15 prosent siden 2010.

Internasjonalt viser eksempler fra Sverige at karbonavgift har kuttet utslipp med 25 prosent siden 1990-tallet. Men i Norge er effekten mindre fordi vi allerede har mye ren energi fra vannkraft.

En idé som diskuteres mye er karbonavgift til fordeling, eller KAF. Da går pengene fra avgiften rett tilbake til folk som en månedlig utbetaling. De som slipper ut lite, tjener på det, mens store forurensere betaler mer. I Canada har de noe lignende, og det har redusert utslipp uten store protester.

I Norge har partier som MDG og SV foreslått dette. Det kunne gjøre avgiften mer populær, siden to tredjedeler av folk ville få mer tilbake enn de betaler. Men det er ikke innført ennå, kanskje fordi det endrer hvordan skatter fungerer.

For å se om det virker, kan vi se på tall. Husholdninger betaler høy pris per tonn, og det har ført til at vi kjører mer effektivt. Men industrien trenger sterkere insentiver for store kutt.

Eksempler fra hverdagen

Tenk på en vanlig norsk familie. De betaler ekstra for bensin, så de velger kanskje kollektivtransport. Det kutter utslipp og sparer penger på lang sikt. Eller en bedrift som installerer solpaneler for å unngå avgift på strøm fra fossile kilder.

Men i kalde vintrer, når folk fyrer mer, merker de avgiften på olje. Det presser dem til å oppgradere til bedre isolering, som er bra for miljøet og lommeboka over tid.

For tips om hvordan du selv kan redusere utslipp og spare penger, sjekk ut denne artikkelen om å redusere karbonavtrykket ditt.

Fremtiden for karbonavgift i Norge

Regjeringen planlegger å øke avgiften gradvis til 2000 kroner per tonn innen 2030. Det vil gjøre det enda dyrere å forurense, og tvinge frem flere endringer. For eksempel mer havvind eller hydrogen i industrien.

Men det krever balanse. Vi må holde jobber i oljebransjen mens vi går over til annet. Og med EU som strammer inn, må Norge følge med for å unngå toll på eksport.

Noen mener vi trenger en global avgift for at det skal virke ordentlig. Inntil da er den norske modellen et godt forsøk, men ikke perfekt. Det handler om å bygge på det vi har gjort før, som å verne natur og bruke ressurser klokt.

I distriktene kan høyere avgifter føre til mer bruk av elferger eller biodrivstoff. Det viser at avgiften kan drive innovasjon, som vi har sett med elbiler som nå er vanligere her enn noe annet sted.

Men utfordringen er å gjøre det rettferdig. Kanskje med mer støtte til de som sliter, eller bedre kollektivtilbud i grisgrendte strøk. Uten det kan folk føle at det er en straff i stedet for en hjelp.

Til slutt ser vi at karbonavgift har endret hvordan vi tenker på energi. Fra oljefyr til varmepumpe, fra bensin til el. Det tar tid, men steg for steg beveger vi oss mot mindre utslipp. Og i et land som Norge, med vår historie av å ta vare på naturen, passer det inn i en lang tradisjon av å handle for fremtiden.