Klimaguiden.com

Når bedrifter skal måle sine klimagassutslipp, støter de raskt på et begrep som kan virke innviklet: Scope 3. For mange er dette ukjent territorium, men det er faktisk den delen av klimaregnskapet som har størst betydning for de fleste virksomheter.

Enkelt forklart er Scope 3 alle klimagassutslipp som skjer i bedriftens verdikjede, men som bedriften ikke har direkte kontroll over. Dette kan være alt fra utslipp knyttet til produksjon av råvarer bedriften kjøper, til utslipp som oppstår når kundene bruker produktene.

For å forstå Scope 3 må vi først se på hvordan klimagassutslipp kategoriseres. Greenhouse Gas Protocol, som er den mest brukte standarden globalt, deler utslipp inn i tre hovedkategorier.

De tre kategoriene forklart

Scope 1 omfatter direkte utslipp fra kilder som bedriften eier eller kontrollerer. Dette kan være bensin i firmabilene, gass til oppvarming av kontorlokaler, eller diesel til maskiner på byggeplassen. Her har bedriften full kontroll og kan gjøre direkte endringer.

Scope 2 dekker indirekte utslipp fra energi bedriften kjøper. Når du skrur på lyset på kontoret, kommer strømmen fra kraftverket. Utslippene fra produksjon av denne strømmen regnes som Scope 2. I Norge er disse utslippene relativt lave siden mesteparten av strømmen kommer fra vannkraft.

Scope 3 er alt det andre. Her finner vi utslipp fra leverandører, transport, ansattes arbeidsreise, forretningsreiser, og ikke minst - hva som skjer med produktene etter at de er solgt.

Hvorfor Scope 3 er så viktig

For de aller fleste bedrifter utgjør Scope 3 den største delen av klimaavtrykket. Studier viser at mellom 65 og 95 prosent av en bedrifts totale utslipp kommer fra Scope 3. Dette tallet kan virke skremmende, men det gjenspeiler realiteten i moderne næringsliv.

Ta en klesprodusent som eksempel. Bedriften kan ha elektriske symaskin på fabrikken og kjøpe ren strøm. Men bomullen må dyrkes, transporteres, spinnes til garn, farges og sys sammen. Hver del av denne prosessen krever energi og ressurser. Når klærne er ferdige, sendes de til butikker verden over, og til slutt ender de som avfall som må håndteres.

Alle disse prosessene skjer utenfor bedriftens direkte kontroll, men uten dem ville det ikke vært noe produkt å selge. Derfor regnes disse utslippene som en del av bedriftens totale klimaavtrykk.

De 15 kategoriene i Scope 3

Greenhouse Gas Protocol har definert 15 spesifikke kategorier for Scope 3-utslipp. Disse er delt inn i oppstrøms og nedstrøms aktiviteter, basert på hvor i verdikjeden de oppstår.

Oppstrøms aktiviteter skjer før bedriftens egen virksomhet. Her finner vi utslipp fra innkjøpte varer og tjenester, som kan være alt fra kontormateriell til råvarer. Kapitalvarer som maskiner og utstyr har ofte betydelige utslipp knyttet til produksjon og transport.

Transport og distribusjon av varer til bedriften er en annen viktig kategori. Energirelaterte aktiviteter som ikke dekkes av Scope 2, som utslipp fra produksjon av drivstoff, hører også hjemme her.

Avfall fra den daglige driften, forretningsreiser og ansattes pendling til jobben utgjør andre oppstrøms kategorier. Mange glemmer at også leasede eiendeler og utstyr kan ha betydelige utslipp knyttet til seg.

Nedstrøms aktiviteter skjer etter at bedriften har levert sine produkter eller tjenester. Transport og distribusjon av solgte produkter til sluttbruker er ofte en stor post. For mange produsenter er utslipp fra selve bruken av produktene den største enkeltkilden til Scope 3-utslipp.

Tenk på en bilprodusent. Mesteparten av utslippene knyttet til en bil kommer ikke fra produksjonen, men fra all bensinen eller dieselen som brennes i løpet av bilens levetid. Dette regnes som Scope 3 for bilprodusenten.

Utfordringer med måling

Å måle Scope 3-utslipp er betydelig mer komplisert enn Scope 1 og 2. For de sistnevnte kan bedriften bruke fakturaer for drivstoff og strøm. Scope 3 krever derimot informasjon fra leverandører, kunder og andre aktører i verdikjeden.

Mange leverandører har ikke oversikt over sine egne utslipp, eller de er ikke villige til å dele denne informasjonen. Dette tvinger bedrifter til å bruke estimater basert på bransjegjennomstnitt eller økonomiske modeller.

Denne tilnærmingen gir bare grove estimater, men for mange bedrifter er det et nødvendig startpunkt. Etter hvert som leverandører blir bedre til å måle og rapportere egne utslipp, blir dataene mer nøyaktige.

En annen utfordring er å unngå dobbelttelling. Hvis både en leverandør og kunde rapporterer de samme utslippene som Scope 3, blir totalen feil. Dette løses ved tydelige retningslinjer for hvem som skal rapportere hva.

Hvorfor dette blir viktigere

Tidligere var Scope 3-rapportering stort sett frivillig, men dette endrer seg raskt. EUs nye direktiv for bærekraftsrapportering krever at mange bedrifter rapporterer Scope 3-utslipp. Dette gjelder ikke bare EU-selskaper, men også utenlandske bedrifter som gjør forretninger i EU.

Science Based Targets Initiative, som setter klimamål basert på forskning, krever at bedrifter inkluderer Scope 3 hvis det utgjør mer enn 40 prosent av totale utslipp. For de fleste bedrifter er dette tilfellet.

Investorer stiller også strengere krav. De forstår at en bedrifts klimarisiko ikke bare handler om egen drift, men om hele verdikjeden. Hvis leverandører ikke klarer omstillingen til lavutslippssamfunnet, påvirker dette også kundene deres.

Banker begynner å vurdere klimarisiko når de gir lån. Her spiller Scope 3 en sentral rolle, siden det gir et mer fullstendig bilde av bedriftens eksponering mot klimaendringer.

Reduksjon av Scope 3-utslipp

Selv om bedrifter ikke kontrollerer Scope 3-utslipp direkte, finnes det mange måter å påvirke dem på. Det krever ofte samarbeid med andre aktører i verdikjeden.

Innkjøpspolitikk er et kraftfullt verktøy. Ved å stille klimakrav til leverandører kan bedrifter drive frem endringer oppover i verdikjeden. Dette kan være krav om miljøsertifiseringer, målbare utslippsreduksjoner eller bruk av fornybar energi.

Produktdesign påvirker utslipp både under produksjon og bruk. En mer energieffektiv motor reduserer utslipp gjennom hele produktets levetid. Bruk av resirkulerte materialer reduserer utslipp fra råvareproduksjon.

Transportoptimalisering kan gi betydelige reduksjoner. Dette kan være alt fra bedre lastutnyttelse til valg av transportmåte. Sjøtransport har for eksempel mye lavere utslipp per tonn-kilometer enn lastebiltransport.

Noen bedrifter inngår langvarige partnerskap med leverandører for å utvikle mindre utslippsintensive løsninger sammen. Dette kan innebære investeringer i ny teknologi eller deling av kostnader for omstilling.

Praktiske tilnærminger

For bedrifter som skal starte med Scope 3-måling, anbefales en trinnvis tilnærming. Først bør man identifisere hvilke av de 15 kategoriene som er relevante for virksomheten. Ikke alle kategorier gjelder for alle bedrifter.

En konsulentvirksomhet har for eksempel minimale utslipp fra solgte produkter, men betydelige utslipp fra forretningsreiser og ansattes arbeidsreise. En produksjonsbedrift har derimot store utslipp fra innkjøpte råvarer og energy-intensiv produksjon.

Neste steg er å prioritere kategoriene basert på størrelse og påvirkningsmuligheter. Det gir lite mening å bruke mye ressurser på å måle små utslippskilder man ikke kan påvirke.

For de viktigste kategoriene starter man med grove estimater basert på tilgjengelige data. Dette kan være regnskapsdata, innkjøpsstatistikk eller eksisterende miljørapporter. Etter hvert som systemene blir bedre, kan man øke nøyaktigheten.

Verktøy og ressurser

Det finnes mange verktøy for å beregne Scope 3-utslipp. Noen er enkle Excel-ark med utslippsfaktorer, mens andre er avanserte programvareløsninger som kobler seg direkte til bedriftens økonomisystemer.

Greenhouse Gas Protocol tilbyr gratis veiledning og utslippsfaktorer for alle kategorier. EU har utviklet sin egen database med miljødata for ulike produkter og tjenester.

I Norge tilbyr organisasjoner som Klimapartnere verktøy og veiledning tilpasset norske forhold. Deres klimaregnskapsverktøy Klimakost er spesielt utviklet for å gjøre Scope 3-beregninger enklere for mindre bedrifter.

Mange konsulentselskaper spesialiserer seg på klimaregnskaper og kan hjelpe bedrifter med både måling og strategiutvikling. Dette kan være en god investering, spesielt for bedrifter som mangler intern kompetanse.

Fremtidige trender

Scope 3-rapportering kommer til å bli enda viktigere fremover. Flere land innfører krav om klimarapportering, og standardene blir stadig mer detaljerte. EU jobber med å harmonisere rapporteringskrav på tvers av medlemslandene.

Teknologi gjør måling enklere. Digitale produktpass kan gi detaljert informasjon om utslipp gjennom hele verdikjeden. Blokkjede-teknologi kan sikre at dataene er pålitelige og ikke manipulert.

Kunstig intelligens brukes til å analysere store datamengder og identifisere mønstre som kan føre til utslippsreduksjoner. Satellittdata kan verifisere utslipp fra store anlegg og transportruter.

Samarbeid på tvers av bransjer blir viktigere. Når mange bedrifter stiller samme krav til leverandører, blir det lettere å drive frem endringer. Bransjeorganisasjoner utvikler felles standarder og verktøy.

For norske bedrifter blir dette spesielt relevant fordi Norge har ambisiøse klimamål og et næringsliv som i stor grad er integrert i globale verdikjeder. Å forstå og håndtere Scope 3-utslipp blir derfor ikke bare et regulatorisk krav, men en konkurransefordel i et marked som stadig oftere velger leverandører basert på miljøprestasjon.